REQUEST_URI=/2005/11/ocalan-en-kurdisk-mandela-eller-bare-en-terrorist
activeUser=false
adminPreview=false
loggedUser=false
proArtReAcc=false
hashKey=false
session digitalAccess=NULL
postList count=31
stdClass Object
(
[ID] => 158222
[post_author] => 1208
[post_date] => 2019-07-11 05:29:35
[post_date_gmt] => 2019-07-11 03:29:35
[post_title] => Footer
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => footer
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-07-25 05:00:21
[post_modified_gmt] => 2019-07-25 03:00:21
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/?p=158222
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Kontaktinfo:
Telefon : 22 04 14 60
Utrop.no © utrop@utrop.no
Published using EasyPublishNow by Portu Media & Communication AS.
[author] => jasohan paramalingam
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=158222 paywall=false title=Footer\nstdClass Object
(
[ID] => 200332
[post_author] => 3529
[post_date] => 2005-06-30 10:10:14
[post_date_gmt] => 2005-06-30 08:10:14
[post_title] => Forside av utgave 11-2005
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => forside-av-utgave-11-2005
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-12-05 10:11:48
[post_modified_gmt] => 2019-12-05 09:11:48
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/?p=200332
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => 
[author] => a a
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=200332 paywall=false title=Forside av utgave 11-2005\nstdClass Object
(
[ID] => 10000
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 08:06:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:06:00
[post_title] => Framtidens integrering – et tveegget sverd
[post_excerpt] => Norge 2105: etter 200 år som fullt ut selvstendig nasjon heter statsministeren Bjørn Abdi. Norge 2105: to parallellsamfunn har utviklet seg på bakgrunn av etnisk og religiøs tilhørighet.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => framtidens-integrering-et-tveegget-sverd
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:09:41
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:09:41
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161020/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Symposiet ”Norske Framtider; Norge 2105” ble avholdt 11. juni i ”Frosken” på Tullinløkka. Flere av landets fremste hjerner ble invitert til å legge fram sine spådommer og analyser over et Norge 100 år fra nå.
Integrering og innvandring var blant annet temaene i symposiet. Innleder Thomas Hylland Eriksen la premissene klare for debatten ved at man ikke overfokusere på islam:
– Flerkultur og mangfold er mer enn en viss gruppe, slik som muslimene. Her i Norge finner vi mange andre kulturelle minoriteter.
Når integreringsekspert Knut Kjelstadli fikk ordet, la ham fram fem ulike scenarier for hvordan framtidens Norge kunne se ut. Han startet med å legge ut ”skrekkscenariet” hvor en slags nasjonal nyromatikk vant fram fra og med 2050-60. Folk samler seg om det spesifikt norske og intensiverer det lokale, hvor utviklingen senere går i retning av utviklet provinsialisme. Kjelstadli kaller denne særegne norske samfunnsutviklingen for ”erosion of communities”. Innvandrings- og integreringspolitikken preges av et assimileringsformål, hvor også innvandringsbremsing og en fornorskingspolitikk man ikke hadde sett siden over 100 tilbake tid, står høyt i kurs.
Utviklingen, i takt med Kristelig Fremskrittspartis idealer, så mye som økonomisk som politisk går ut på å ha fokus på det norske. Fra og med 2060 og fremover er det imidlertid mye som begynner å gå galt. Assimileringspolitikken mislykkes og minoritetene bryter med storsamfunnet, noe som fører til at man nesten når en tilstand av såkalte ”parallell communities”. Innad i mange minoritetsmiljøer begynner man å få et sterkt skille mellom troende og ikke-troende. Dette skillet forsterkes ytterligere ved at Norge går til krig mot muslimske land, og norske muslimer må velge mellom lojaliteten til fødelandet eller lojaliteten til foreldrenes- og besteforeldrenes opprinnelige kultur.
Et konstrasterende scenario beskrives av Kjelstadli hvor integreringen har ført til mye mer harmonisk samfunnsutvikling enn hva som var beskrevet øverst. Her er nasjonen ikke etnisk basert, og en ny samfunnsmoral har vokst frem, solidaritet for fellesskap. Samfunnsutviklingen preges av mangfold i enhet, hvor nye impulser bidrar til å skape og gjenskape i fremtidens Norge. Religiøs tilhørighet er intet problem. Fundamentalisme unngås ettersom folk har lært å skille mellom statlige kjøreregler og egne meninger. Her har vi Norge anno 2050-2100 hvor vi får for første gang får en statsminister som har minoritetsbakgrunn. For Bjørn Abdi har veien til statsministerstolen vært lang og kronglete. Kampen for mangfoldssamfunnet har ikke vært lett: mange hindre i form av politisk motbør og sabotasje fra integrerings-uvennlig hold har tæret på kreftene. Denne politiske bevegelsen klarer i disse årene å overbevise folk at alle skal ha rett til deltagelse, i arbeidslivet som i det sosiale som i det politiske. Skillelinjene sees på som økonomiske, og ikke etniske.
Kjelstadli avsluttet med å hevde at en slik utvikling kan godt bli mulig spesielt hvis man i minoritetsmiljøene tar tak i og involverer seg i samfunnsprossesene.
Språkforsker og forfatter Helene Uri spår det norske språkets overlevelse i 2105, og at flere ville bli tospråklige. Engelsk vil dominere som forretnings-arbeids- og studiespråk. Etterhvert som minoritetene blir mer synlige vil også deres ulike språk i mer eller mindre grad påvirke norsk:
-Innvandringen har allerede gitt det norske språket flere låneord, og utviklingen vil fortsette i tiden fremover. Fenomenet vi kjenner som kebabnorsk vil øke i omfang.
Uri mener at språkutviklingen blant norske minoriteter kommer til å preges av alderen, hvor femte- og sjettegenerasjonen kommer til å snakke annerledes enn nåtidens tredjegenerasjon.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10000 paywall=false title=Framtidens integrering – et tveegget sverd\nstdClass Object
(
[ID] => 9988
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 07:52:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:52:00
[post_title] => Retten til å ha det kaldt
[post_excerpt] => Det er en menneskerett å få leve slik en har gjort. Det er en menneskerett å ha det kaldt i Arktis. Nå stevner inuittene Washington for å krenke menneskerettighetene. En bestemor fra Kuujjuaq i Canada står i spissen, og ble nylig belønnet med Jostein Gaarders miljøpris på 100 000 dollar.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => retten-til-a-ha-det-kaldt
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 06:57:47
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 04:57:47
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160180/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => – I dag så jeg en fugl med fremmede farger, sier gutten.
– Den skal ikke være her. Noe er galt, svarer moren.
– Hva er galt? spør gutten. – Fortell meg hva som er galt.
Denne enkle fremstillingen av miljøproblemene inuittbefolkningen i Arktis står overfor, ble presentert da lederen for inutittbevegelsen Inuit Circumpolar Conference, Sheila Watt-Cloutier, på en festforestilling i Oslo, fikk forfatteren Jostein Gaarders miljøpris for sitt miljøarbeid. Sofie-prisen er på 100 000 dollar, vel 650 000 kroner og gis hvert år til personer eller organisasjoner som arbeider for å lage nye utviklingsstrategier. Tidligere vinnere er nobelprisvinner Wangari Maathai fra Kenya og Hans Hellighet Bartholomew, erkebiskopen av Konstantinopel.
Isen smelter sunder føttene
– Isen smelter under føttene våre. Vi kjemper for å holde oss flytende.
De vel 155 000 inuittenes største utfordring, er ifølge Sheila Watt-Cloutier, hvordan unngå utslettelse. Isen smelter som følge av global oppvarming. Miljøgifter som PCB og DDT akkumuleres i næringskjeden.
– Maten folkene i Arktis spiser, er ikke lenger trygg. Ikke en gang den melken en mor gir sine nyfødte, er trygg; her lagres miljøgiftene som kan føre til mutasjoner og kreftsykdommer, sier Sheila Watt-Cloutier til Utrop. – Fangstkarene kan ikke lenger jakte på sel der de før fant mat – fordi isen ikke lenger er der.
Senter for klimaforsking i Oslo mener at isen i Arktis er minsket med 10 prosent og den vil minske ytterligere 10-20 prosent innen 2070. Andre forskningsinstitusjoner slutter seg til Senter for klimaforsknings analyser. Arctic Climate Impact Assessment er et samarbeid mellom de åtte landene i Det arktiske råd. De tror at gjennomsnittstemperaturen i de arktiske områdene vil øke med 4 – 7 grader de neste hundre årene. Det vil føre til enda kortere og varmere vintre, mer regn og mindre snø og is, og mer kysterosjon. Trær vil erstatte tundra, og nye dyrearter vil vandre nordover.
Inuit Circumpolar Conference krever at Organization of American States legger føringer på USAs politikk: det å ødelegge inuittenes livsgrunnlag er alvorlig brudd på folkerettigheter. Analytikere mener at Organization of American States ikke kan sanksjonere overfor USA, men menneskerettighetsflanken i den allamerikanske organisasjonen, Inter-American Commission on Human Rights, kan gi inuittene medhold. Dersom de får medhold, kan dette være et grunnlag for å saksøke USA og amerikanske selskaper. Dette ifølge CNN/Reuters.
Bevarer inuittkulturen
Inuittkulturen er viktig for prisvinner Sheila Watt-Cloutier. Hun kommer fra en tradisjonell familie som synes inuittenes levemåte både er rik og viktig å holde fast ved.
– Vi er oppfinnerne av igloen, et hus av is og snø som er så godt isolert at det kan holde en nyfødt baby varm. Vi er oppfinnerne av kajakken, en genial båt. Vår kultur lærer oss kunnskaper som gir sikkerhet: tålmodighet og styrke, sier Sheila Watt-Cloutier.
Sheila Watt-Cloutier er datter av en av Kuujjiuaqs mest kunnskapsrike kvinner, Daisy Watt. Daisy var kjent for sine medisinske kunnskaper og som musiker. Ti år gammel blir Watt-Cloutier sendt til Nova Scotia og Churchill i Manitoba for å gå på skole. Senere studerte hun ved McGill-universitetet i Montreal. På 1970-tallet jobbet hun som tolk på Ungava-sykehuset og siden med å forbedre helse- og utdanningsforholdene i Nunavik. I 1995 gikk hun inn i politikken og ble etter kort tid leder av Inuit Circumpolar Conference i Canada, og sju år senere tok hun over presidentskapet for hele organisasjonen hvor Alaska, Canada, Grønland og Russland er representert. Ifølge Gaarders jurymedlemmer skal Sheila Watt-Cloutier ha mye av æren for at FN i 2001, vedtok en konvensjon som forbyr utslipp av en rekke miljøgifter. Hennes to barn har også gjort seg bemerket. Sønnen arbeider som pilot i flyselskapet med det særegne navnet Air Inuit. Datteren, Sylvia Cloutier, opptrer med inuittenes tradisjonsmusikk, strupesang.
– I strupesangen etterligner vi livet, alt som er. Vi etterligner lydene dyrene lager: selen og til og med myggen. Vi etterligner også vinden, forteller Sylvia Cloutier da hun humrer lydene jaktfolket lever med mens de jager sel, da hun besøkte Oslo i forbindelse med at utdelingen av Sofie-prisen.
Viktig for all urbefolkning
Prisvinneren sier hun skal at hun nå skal skrive en bok om inuittenes kultur og om deres rett til å det kaldt. Hun er også glad for selv er glad for at den gjeve prisen i år gikk til en inuittorganisasjon.
– Jeg tror denne prisen kan bidra til å styrke alle urfolks selvfølelse. Vi inuitter sliter med negative sosiale mønstre, blant annet har vi de høyeste selvmordstallene i verden, sier Watt-Cloutier.
Ifølge Inuit Tapiriit Kanatami, har inuittene i Canada har 80 selvmord per 100 000 innbyggere, mens gjennomsnittet for den øvrige canadiske befolkningen ligger på 12 per 100 000 innbyggere. Noen av årsakene er problemene som følger i møtet med det moderne samfunnet.
Hos Samerådet i Norge er de glade for at Sheila Watt-Cloutier får oppmerksomhet for sitt arbeid.
– Også i reindriften merker klimaendringene, sier Olav Mattis Eira, visepresident i Samerådet til Utrop. – Det regner mer, det blir is på beitemarkene og dyrene får ikke mat.
Det moderne livet som urbefolkningen selv mener de ikke har valgt, har høye kostnader.
– Jeg kommer fra enkle kår. Vi hadde hunder og brukte kano, nå flyr jeg jumbojet. Utviklingen har gått fort og vi har gått fra snøalderen til jetalderen på kort tid. Det har kostet, sier Sheila Watt-Cloutier.
Les mer:
www.inuitcircumpolar.com
www.sophieprize.org
FAKTA
Inuitter
Inuit betyr folket på inuktitut, inuittenes språk. Ordet eskimo kommer fra fransk esquimaux, og regnes som nedsettende. Det finnes mange anslag på hvor mange inuitter som finnes. Ifølge Caplex.no teller folkegruppen cirka 90 000 mennesker, hvorav halvparten bor på Grønland. Inuit Circumpolar Conference oppgir 155 000. Inuittene i Nord-Amerika vandret over Beringstredet fra Asia. Folkegruppen ble tidligere inkludert i de øvrige gruppene av urbefolkning, men blir nå definert som en separat etnisk gruppe. Inuit Circumpolar Conference definerer kanadiske, grønlandske og russiske inuitter, som en gruppe. I Canada har inuittene til en viss grad selvstyre. Nunavut i Canada, betyr Vårt land, dekker 2,2 millioner kvadratkilometer, har ikke autonomi, men inuittene har medbestemmelsesrett i forhold til utvinninga v naturressurser. Inuittene har levd av jakt og fangst. Den europeiske kolonialiseringen har skapt store sosiale problember, og selvmordsraten blant inuitter, uavhengig av land, er blant de høyeste i verden.
Les mer:
www.nanoq.gl – Grønlands hjemmestyre
www.gov.nu.ca/Nunavut/ – Nunavuts regjering
Kilder: Caplex.no, Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon,
Encyclopedia.com, Leksikon.org
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9988 paywall=false title=Retten til å ha det kaldt\nstdClass Object
(
[ID] => 10003
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 08:09:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:09:00
[post_title] => Utrop feiret ett års jubileum
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => utrop-feiret-ett-ars-jubileum
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:12:39
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:12:39
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161023/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Nærmere 100 gjester var tilstede på utestedet SinPecado da Utrop feiret ett års jubileum
fredag 3. juni. Etter åpningstalen til statssekretær i kommunaldepartementet, Cathrin
Bretzeg var det tid for underholdning.
Dancers with Attitude, Maounovers, salsadans og One Unity ble godt likt av publikum. DJene Nadeem Ullah og Pablo Juan spilte asiatiske og latin-amerikanske rytmer ut kvelden.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10003 paywall=false title=Utrop feiret ett års jubileum\nstdClass Object
(
[ID] => 9995
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 08:00:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:00:00
[post_title] => UEFA og FARE: Fortsetter kampen mot tribunerasismen
[post_excerpt] => I samarbeid med FARE (Football Against Racism in Europe) har Europas høyeste fotballorgan UEFA denne våren utarbeidet en ny ti punkts plan mot rasisme innen fotballen.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => uefa-og-fare-fortsetter-kampen-mot-tribunerasismen
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:04:55
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:04:55
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160187/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Tidligere i år varslet UEFA om større krafttak mot rasisme og sterkere strafferammer for spillere, fans og klubber som kommer med rasistiske bemerkninger både på og utenfor banen. 10-punktsplanen er et skritt videre i prosessen for et fotball-Europa uten tribunerasisme.
Quilmes-back Leandro Desabato ble arrestert på fotballbanen for å ha kommet med grov rasistisk sjikane mot en motspiller. Han risikerer tre års fengsel. Skandalen skjedde i den sør-amerikanske Copa Libertadores-kampen mellom Quilmes fra Argentina og brasilianske Sao Paulo. Desabato og Grafite føk i tottene på hverandre, og Grafite ble utvist.
I pausen politianmeldte Grafite, som er farget, motspilleren for å ha kommet med rasistisk hets. Etter at Sao Paulo hadde slått argentinerne 3-1 gikk politiet ut på banen og arresterte Desabato.
– Kanskje dette kan bidra til å endre holdningen til mørkhudede, ikke bare i Brasil, men i hele verden, sier Grafite til nyhetsbyrået AP. Etter kampen ventet politisjef Oswaldo Goncalvez og hans menn på Desabato, som ble pågrepet på vei til garderoben. Han ble kjørt bort fra stadion i en politibil.
UEFAs og FAREs ti punkter er følgende:
1. Klubbene må markere skriftlig at de ikke vil under noen omstendigheter tåle rasisme og at de som er med på rasistiske tilrop vil bli tatt hånd om. Oppropet skal skrives ut i alle kampprogrammer på kampdagen og leveres til samtlige tilskuere.
2. Speaker på stadion skal fordømme rasistiske tilrop før kampene, og under, hvis slike skjer.
3. Søkere til sesongkort skal erklære at de ikke vil ta del i tribunerasisme.
4. Gå til aksjon mot salg av rasistisk litteratur på og utenfor fotballbanen
5. Vurdere disiplinære virkemidler overfor spillere som utsetter andre for rasistisk hets eller tilrop.
6. Klubbene må kontakte hverandre slik at man forstår hverandres klubbpolicy i rasisme saker.
7. Oppmuntre til fellesstrategi blant vektere og politi for å håndtere tribunerasisme.
8. Fjerne rasistisk graffiti eller slagord fra stadionanleggene.
9. Klubbene skal gi like muligheter til alle, både i ansettelse av personale og tjenesteyting til supportere.
10. Klubbene skal samarbeide med eksterne aktører, slik som spillerforeninger, skoler, supportere, frivillige organisasjoner, ungdomsklubber, sponsorer, lokale myndigheter og lokal næringsliv, samt politiet. Her er målet å utvikle proaktive tiltak som skal muliggjøre større bevissthet i kampen mot rasisme og diskriminering i fotballen.
Les mer på www.farenet.org
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9995 paywall=false title=UEFA og FARE: Fortsetter kampen mot tribunerasismen\nstdClass Object
(
[ID] => 10001
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 08:07:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:07:00
[post_title] => The Dancing Man – Med tre eksklusive argentiske dansere
[post_excerpt] => I en av de mest fantastiske musikaler verden har sett, The Dancing Man, treffer vi tre argentiske stjerner, Alejandro Ibarra (26), Diego Restivo (26) og Emanuel Abruzzo (26).
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => the-dancing-man-med-tre-eksklusive-argentiske-dansere
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:10:40
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:10:40
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161021/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => De kom til Norge for fire måneder siden for å opptre sammen med andre norske og utenlandske dansere. På Centralteatret strålte guttene på scenen under de 28 glansnumre av The Dancing Man. Utrop treffer de tre entusiastiske guttene bak scenen etter showet. Stemningen er forsatt stor og danserne snakker i høyt tempo med hverandre. De begynner med å fortelle om den store dagen, 25. mai, selve nasjonaldagen til Argentina.
De sang nemlig nasjonalsangen med stor entusiasme før de gikk ut på scenen for å markere dagen.
Alejandro Ibarra, Diego Restivo og Emanuel Abruzzo vært med på forskjellige show, filmer og TV-programmer i Argentina. Guttene har gjort seg bemerket som profesjonelle dansere og artister i både Argentina og i utlandet.
Diego Restivo forteller hvordan det var å komme til Norge og andre europeiske land.
– Norske regisører ville ha nye folk i deres gruppe og vi ble invitert av Chet Walker til å bli med og danse i The Dancing Man. Vi er glade for at vi fikk mulighet til å si ja til dette og være med. Det har vært en verdifull erfaring, sier Diego Restivo.
Diego Restivo kommer fra La Plata, og flyttet deretter til Buenos Aires, hvor han har danset for flere kompanier, blant annet MercoSur Ballet og Concierto Ballet. Diego er medlem av The Internacional Company of Musical Theatre og var hovedartist i showet ”Barshow”.
Emanuel Abruzzo begynte å danse da har var fire år gammel. Siden har han danset i forskjellige kompanier.
Abruzzo har også assistert Chet Walker på seminarer og auditions til Jacobs Pillow Dance Festival 2004 i Argentina, Frankrike og Norge.
Alejandro Ibarra, studerte i Buenos Aires i ” Taller de Arte Comtemporanea del Teatro San Martin” og musikalteatret ” Estudio Julio Bocca”.
Alejandro er kjempefornøyd med hans innsatst i The Dancing Man, og er veldig glad for å få besøke Norge for første gang.
– Vi har fått mange nye erfaringer og blitt kjent med en ny kultur. Adrenalinet har boblet i kroppene våre hver gang vi skulle ut på scenen, forteller Alejandro Ibarra.
I følge guttene har det vært fantastisk å være i Norge. Å bli kjent med og dele scene med andre profesjonelle norske artister.
– Det har vært en bra kombinasjon av kulturer og bevegelser på scenen. En stor fornøyelse for oss alle å kunne dele scenen med vindurderlige dansere, forteller guttene.
Etter fire måneder med hardt arbeid, er de klare til å dra hjem til Argentina.
– Det har vært veldig koselig og spennende å være i Norge, men det skal bli deilig å komme hjem, vi har et liv i Argentina og forsatt mye jobb å gjøre. Det gleder vi oss til, sier guttene til Utrop.
FAKTA
Om the Dancing Man
– The Dancing Man består av 28 glansnumre, koreografert av Fosses assistent gjennom mange år, Chet Walker.
– Chet Walker var medansvarlig for musikalen Fosse, som i 1999 vant Tony Award. Han har regissert og satt opp Sweet Charity i Norge, London West End, Holland, Japan, Mexico og også ved flere anledninger i USA.
– The Dancing Man er et musikalsk show i to akter med innslag fra musikk som Chicago, Sweet Charity, Little Me, The Pyjama Game, New Girl in Town, Dancin’, Damn Yankees, Liza with a Z og Big Deal, samt filmene All That Jazz og Cabaret.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10001 paywall=false title=The Dancing Man – Med tre eksklusive argentiske dansere\nstdClass Object
(
[ID] => 9997
[post_author] => 2763
[post_date] => 2006-04-06 08:03:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:03:00
[post_title] => SMED legges ned til nyttår
[post_excerpt] => 31. desember er det slutt på Senter mot etnisk diskriminering. Virksomheten skal inngå i et nytt likestillings- og diskrimineringsombud.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => smed-legges-ned-til-nyttar
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:05:51
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:05:51
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160189/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => 1. januar slås Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering sammen. Det nye ombudet skal arbeide med likestilling og diskriminering i forhold til etnisitet, etnisk- og nasjonal opprinnelse, religion og kjønn.
Fra 1. juli 2005 vil vi ikke lenger ha mulighet til å ta imot nye saker om rettshjelp.
Fra 1. juli 2005 og frem til 31. desember 2005, skal vi forsøke å avslutte så mange saker som mulig. Likevel vil ikke alle saker være avsluttet når SMED legges ned den 1. januar 2006. Vi skal så langt mulig sørge for at sakene som vi ikke kan avslutte, vil bli avsluttet av andre som gir rettshjelp.
Selv om vi slutter å ta i mot nye saker om rettshjelp fra 1. juli vil SMED fortsette sitt arbeid mot diskriminering ut året. SMED skal fortsatt jobbe med dokumentasjon og påvirkning for å bekjempe diskriminering.
Hvert år har SMED gitt ut rapporten “Underveis mot et bedre vern“. Det vil vi også gjøre i år. Rapporten presenterer viktige sider av SMEDs arbeid. Årets rapport blir den siste, og vi vil oppsummere hva som har skjedd på de fleste områdene SMED har engasjert seg i fra vi startet arbeidet i 1998.
SMEDs arbeid med å dokumentere art og omfang av diskriminering i Norge skal være avsluttet innen 1. januar 2006. I løpet av høsten 2005 må vi avslutte prosjektene vi har påbegynt. Vi ønsker bl.a. å hente inn informasjon om diskriminering i høyere utdanning, ved utlysning av stillinger og om rasistiske ytringer på internett.
Vi skal sørge for at SMEDs dokumentasjon er tilgjengelig også etter at SMED er nedlagt.
[author] => På lett norsk
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9997 paywall=false title=SMED legges ned til nyttår\nstdClass Object
(
[ID] => 10007
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 08:14:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:14:00
[post_title] => Skeiv paradis i paraden
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => skeiv-paradis-i-paraden
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:16:34
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:16:34
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/162411/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Lørdag 26. juni var det de homofile som sto i sentrum da årets EuroPride parade gikk av stabelen i Oslo. Over 50 grupper var representert, deriblant Skeiv verden.
Under parolen ”Dobbelt annerledes” i regi av Skeiv verden gikk flere homofile med minoritetsbakgrunn kledd i fargerike klær. Skeiv verden er en tverrkulturell gruppe ved Landsforeningen for Homofile og Lesbiske (LLH).
– Oppmøtet har vært over all forventning! Hele 20 000 har deltatt på arrangementet, og nesten 100 000 møtte opp for å se paraden. EuroPride i Oslo har vært helt på størrelse med de andre homofestivalene i Europa, sier styremedlem Beate Nossum i EuroPride.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10007 paywall=false title=Skeiv paradis i paraden\nstdClass Object
(
[ID] => 10006
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 08:13:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:13:00
[post_title] => I disse agurktider… tar jeg gjerne en gulrot
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => i-disse-agurktider-tar-jeg-gjerne-en-gulrot
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:15:42
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:15:42
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/162407/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Det er lørdag, over 20 grader celsius utendørs, ikke lenge igjen til sommerferie og den velkjente agurktiden. Siden mine små grå har tatt en litt tidlig ferie i år gjør jeg dette veldig enkelt.
Dette er noen av sakene som i større eller mindre grad har blitt omtalt i media i det siste:
Rahila Iqbal døde i en bilulykke i Pakistan. Pressen var tidlig ute med å karakterisere det som et æresdrap. I skrivende stund er dødsårsaken fortsatt ikke kjent.
Erna Solberg blir kritisert for å ha ansatt partifelle Osmund Kaldheim som ny integreringsdirektør. I den første utlysningen ble det stilt krav om høyere utdannelse, i utlysning nummer var dette kravet fjernet og Kaldheim var ikke lenger utelukket. Kaldheim er tidligere ordfører i Fet og har også vært statssekretær for flere høyrestatsråder. Han har ingen erfaring fra utlendingsfeltet. Manuela Ramin Osmundsen hadde også søkt på stillingen, men fikk ikke jobben. Hun er nestleder i utlendingsdirektoratet og var i flere år leder av senter mot etnisk diskriminering.
Torsdag 16. juni 2005 bør bli en merkedag. Denne dagen fremførte Heikki Holmås (SV) en egenkomponert rap fra stortingets talerstol. Da er det bevist at det ikke er bare gamle kjipe folk på Stortinget. Teksten er hentet fra VGNett:
«President!
Jeg har truffet mange folk med liv som er kjipe
De jobber dobbel nattejobb og kan ikke begripe
Hvorfor kommunen sine leiligheter er blitt så dyre
De spinker og sliter men har knapt råd til hyre
For når skatten går ned – ryker kommunene med
Og da skvises de som strever i sitt ansikts sved
Refreng:
(Jeg er) Heikki fra Sosialistisk Venstreparti
Jeg vil forandre verden – skape ting i folks regi
Folk som meg fra SV – ja det stemmer at vi
Er på jakt på høyresiden og då skremmer vi de
På Holmlia ble det drept en liten gutt
Nazister jagde og stakk ham – til livet hans tok slutt
I sorg samlet folk seg til en minnestund
Et vakkert syn i grunn men med hul bunn
For løftene ble gitt av både lav og høy
Om at barn på Holmlia fortjente å ha det gøy
Politikere løftet hånden – lovet bot og bedring
Alle unge sku få slippe den totale fornedring
Å få fritidsklubb lagt ned, skulle aldri mer skje,
nå skjer jo nettopp det – i Høyrestyrte Oslo
Tilbud sør for Nordstrand kan bare si god natt
Når folk opp i åsen skal slippe eiendomsskatt
(Refreng)
250 000 mennesker går arbeidsløs
og unge som går ledig havner lett i en døs
De ser ingen fremtid – går ledig i stedet
dropper ut av skolen – hva skal de med det
Vi er ulike mennesker men skal ha like muligheter
Skal være det samme om du heter Ahmed eller Peter
Men hvis du trenger oppfølging av barnevern og lærer
Er du prisgitt det som skjer i de høyere sfærer.
For det er vi her som bestemmer om det fins penger til han
Som trenger hjelp – trenger støtte for å komme seg i gang
Men når lærene slutter, fordi kommunene kutter,
er de som taper, en haug med skakkjørte gutter.
(Refreng)
Valget til høsten vil heldigvis vise
Om det er rik eller fattig vi i fremtiden skal skvise
For folk må få bestemme og da må de ikke glemme
At pengene må strømme herfra til hvert sted
Mitt råd president er at folk må bli med
Sånn at forskjellene i Norge kan bli kuttet ned
Vi er lei av høyrestyre og flere rike
For det er fattige i Norge som betaler for slike.»
1. januar slås likestillingsombudet, likestillingssenteret og senter mot etnisk diskriminering sammen. Det nye ombudet skal arbeide med likestilling og diskriminering i forhold til etnisitet, etnisk- og nasjonal opprinnelse, religion og kjønn. Formålet med omorganiseringen er å gi et bedre vern mot diskriminering og styrke innsatsen for likestilling, i følge Kommunal- og regionaldepartementet.
Ellers så er det noen saker som får altfor mye plass i mediene, fotball for eksempel. Nå har Tv2 og Telenor brukt nærmere en milliard kroner på å kjøpe tv-rettighetene for de neste fire årene. Da kan vi kanskje få litt mer kultur på NRK på søndagskveldene.
Helt til slutt. En spade er og blir en spade. En feiring er og blir en feiring, selv om noen kaller den for en markering.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10006 paywall=false title=I disse agurktider… tar jeg gjerne en gulrot\nstdClass Object
(
[ID] => 9998
[post_author] => 2763
[post_date] => 2006-04-06 08:04:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:04:00
[post_title] => Reklamefri skolehverdag?
[post_excerpt] => Det må bli forbudt å ha reklame i lærebøker og læremidler i grunnskolen. Forbudet må også gjelde på skolens område. Det foreslår Alliansen mot reklame i skolen i en henvendelse til utdanningsminister Clemet.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => reklamefri-skolehverdag
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:07:50
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:07:50
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160190/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Alliansen mot reklame i skolen består av Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Barneombudet, Utdanningsforbundet, Barnevakten, Foreldreutvalget for grunnskolen, Fremtiden i våre hender, Kreativt Forum og ANNO – Annonsørforeningen.
Det blir også foreslått en presisering i opplæringsloven om at gaver, der motytelsen er reklame eller motytelser, må være forbudt.
Men alliansen har ikke tro på at det vil være mulig å skjerme elevene i grunnskolen helt mot reklame – og vil ikke generelt forby utdeling av gratisprodukter med firmanavn eller logoer til elevene.
– Barna våre opplever et stadig økende kommersielt press i hverdagen. Forslaget vårt kan sikre at skolen forblir et pusterom fra reklame og kjøpepress, samtidig som det ikke hindrer et godt og naturlig samarbeid mellom næringslivet og skolene. Vi er fornøyd med at Kristin Clemet har gitt oss muligheten til å komme med et forslag, og forventer nå en rask oppfølging fra Statsråden, sier forbrukerombud Bjørn Erik Thon.
[author] => På lett norsk
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9998 paywall=false title=Reklamefri skolehverdag?\nstdClass Object
(
[ID] => 9989
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 07:53:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:53:00
[post_title] => Presenterer afrikansk kultur i en dyrehage
[post_excerpt] => En afrikansk landsby på samme sted som aper og geparder i en tysk dyrehage har utløst en hissig debatt om rasisme i Tyskland. - Å presentere afrikanere i en dyrehage betyr å stigmatisere dem som primitive, mener kritikerne. - Dyrehagen er et perfekt sted for å formidle noe eksotisk, svarer dyrehagens direktør.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => presenterer-afrikansk-kultur-i-en-dyrehage-2
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 06:58:44
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 04:58:44
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160181/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => “Et besøk i dyrehagen med overraskelser: I fire dager skal det være en afrikansk landsby i dyreparken i Augsburg. Omgitt av et unikt steppelandskap kan du oppleve kunsthåndtverkere, sølvsmeder, kurvflettere og afrofletting”, reklamerer dyrehagen. “Afrika til å ta på”, lover lokal-avisa om arrangementet i den sørtyske byen Augsburg som fant sted fra 9. til 12. juni.
Nyheten spredte seg raskt via internett: Etter at historieprofessor Norbert Finzsch hadde sendt ut nyheten via en e-postgruppe, ble den debattert på mange nettsteder og fant etterhvert veien til avisredaksjoner i Tyskland, England, USA, Australia og mange andre land – dog hittil ikke til Norge.
Å stille ut mennesker i en dyrehage er et tvilsomt prosjekt som minner om de åpent rassistiske etnografiske utstillinger som var populære fra 1870 til 1940, som skulle demonstrere Vestens overlegenhet. Budskapet var: “De var ‘ville’ og ‘usiviliserte’. Vi var hvite, ‘dannede’ og ‘siviliserte” Disse folkeutstillingene var også en del av de store verdensutstillingene som kolonimaktene brukte til å vise fram “erobringene” sine. Nazistene arrangerte utstillinger der de tvang tysk-afrikanere til å oppføre rare ritualer i gresskjørt. Til stede var også mange antropologer som nyttet anledningen til den på den tida så populære “raseforskningen”, bl.a. til å måle hodeskaller. I Norge er Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo i året 1914 et kjent eksempel for slike aktiviteter. Den var del av hundreårsmarkeringen av Grunnloven i 1814. 80 afrikanere skulle leve livet sitt i 20 hytter oppført av siv og dekket av palmeblader, som Startsiden-journalist Sverre Bjørstad Graff skriver.
Eksotiske folk som hører hjemme i dyrehagen?
I sin e-post til e-postgruppen skriver Norbert Finzsch: “Måten afrikanere i Tyskland er blitt sett på og omtalt i media viser at den kolonialistiske og rasistiske tenkemåten fortsatt er i live. Svarte mennesker blir sett på som eksotiske objekter som hører hjemme i dyrenes verden. Derfor er dyrehagen blitt valgt som sted for utstillingen.”
Det varte ikke lenge og protestbrev hopet seg opp i e-postboksen til dyrehagens direktør, Barbara Jantschke. Hennes svar – som umiddelbart ble lagt ut på utallige nettsteder – bekreftet kritikernes bange anelser om hennes syn på afrikanerne. “Dyrehagen er et perfekt sted for å presentere noe eksotisk”, skrev hun blant annet. Prikken over i-en er pressemeldingen av ordføreren i Augsburg. Han ville forsvare arrangementet ved å påpeke på at “dyrehagen er et passende sted” fordi “afrikanere har få anledninger for å få stilt ut og solgt varene sine”. Var det ikke noe lignende som arrangørene av kolonitidas folkeutstillinger hadde sagt?
Åpningsdagen for den afrikanske landsbyen nærmet seg. Spenningen var stor. Flere demonstranter møtte opp foran inngangen. Avisredaksjoner fra hele inn- og utlandet har sendt journalister til byen 80 km vest for München. Et forskerteam fra Max-Planck Instituttet for sosialantropologi i Halle (Østtyskland) og ansatte ved den nigerianske ambassaden dukket også opp. Utrop har sendt fotograf og geograf Nathalie Finkenzeller (som bor i Augsburg) til å se seg rundt i dyrehagen.
Debatten som oppsto etter arrangementet hadde funnet sted tok en ny vending. Den var interessant fordi journalistene var skuffet over det som ble vist fram: Den afrikanske landsbyen besto nemlig først og fremst av stands der afrikanere (og tyskere!) solgte ringer, klær, bilder, masker – etnokitsch som du finner på de aller fleste festivaler. Avisene konkluderte fort med at oppstyret rundt arrangementet har vært unødvendig. Det var varer og ikke mennesker som ble stilt ut.
“Jeg vil bare selge
varene mine”
Nathalie Finkenzeller snakket på vegne av Utrop med flere afrikanere som hadde stands der. Ingen av dem hadde forståelse for kritikken, selv om flere heller hadde stilt ut i gågata sentrum: Der er det mer å tjene.
I gepardenes hus stiller kunstneren Ambali Bamgbola (60), innvandrer fra Nigeria, ut bildene sine. Han forteller at han ikke har noe imot dyrehagen som sted for utstillingen:
– Jeg elsker dyr. Hver klan har sitt eget totemdyr som blir behandlet som en bror. Tyskere protesterer, men hjelper aldri. Jeg har ikke opplevd rasisme, men ønsker flere rettigheter som innvandrer, ikke minst politisk medbestemmelse, sier han.
George Kigozi som selger sørafrikansk vin var irritert over journalistene som ville snakke med ham om rasisme:
– Jeg er her for å tjene penger. De som protesterer skal heller kjempe mot hverdagsrassismen – mot at jeg blir stoppet av politiet hele tida at jeg ikke får jobb som tilsvarer utdannelsen min som journalist.
Men sosialantropolog Frank Heidemann fra Universitetet i nabobyen Munchen ser en sammenheng mellom måten afrikanere blir presentert på i dyrehagen og problemene de møter når de søker jobb eller bolig: De blir ikke sett på som likeverdige.
Skulte holdninger
kommer fram til dagen
Han mener at det kom fram mange ellers skjulte holdninger om “de andre” som arrangørene sikkert ikke var klare over:
– Skandalen er at arrangørene bevisst har framprovosert en inscenesetting av afrikanere som noe eksotisk. Skandalen er stedet som suggererer at afrikanere er et naturfolk mens vi er et kulturfolk. Skandalen er en manglende historisk bevissthet om tyskernes kolonitid og en manglende sensibilitet for framstilling av fremmedhet. Dette er skandalen en må snakke om, sier han.
– Jeg har hørt at svarte ungdommer ble mobbet i skolen. De fikk høre at de skal gå til dyrehagen, fordi det er der de hører til, legger han til.
– Afrika er mer enn trommer, mat, masker og landsbyer
Tahir Della er enig. Han er i styret i Foreningen for svarte mennesker i Tyskland (ISD) som har koordinert protesten. Han ser mange fellestrekk med de koloniale folkeutstillingene: Der var faktisk også ambisjonen om kulturutveksling tilstede, men utstillingene bidro istedet til å bekrefte negative fordommer. De stereotype bildene som blir formidlet er selve problemet, sier han til Utrop.
– Afrika består av rundt 50 stater og utallige etniske grupper. Afrika er mer enn trommer, mat, masker og landsbyer.
Et stort marked for
kulturell annerledeshet
Den amerikanske antropologiprofessoren Nina Glick Schiller fra Max Planck Institut i Halle trekker en sammenheng mellom globaliseringen, markedstenkning og etnifisering / rasetenkning:
– Byrådet har kuttet budsjettet til dyrehagen på 20 prosent. Å plassere mennesker i dyrehagen, er en måte å trekke folk på som ikke koster mye. De siste årene har det oppstått et marked for kulturell annerledeshet: For å markedsføre seg og forsvare rettighetene sine har mange grupper (afrikanere, urbefolkninger etc.) gjort seg mer eksotisk enn de er. Dette førte til en forsterkning av en form for rasetenkning der en tar skillene mellom folkegrupper for gitt.
Hun peker også på at den afrikanske landsbyen i dyrehagen ikke er et tysk fenomen. I dyrehagen i Seattle er det en permanent afrikansk landsby. Som Utrop’s research viste, har dyrehagene i San Diego (USA) og i London nettopp arrangert noe lignende. Og for tre år siden opprettet den verdensberømte fjellklatreren Reinhold Messner en pygmee-landsby i Belgia.
– Vi “selger” Norge med bunader, feler og fjorder i utlandet, men er det egentlig “oss” ? lurer tidligere kultursjef Runar Kristiansen på. Han arrangerte “Afrikansk uke” i Skien for noen år siden med trommer, dans og sterkt krydret mat.
– Man må bruke spissformuleringer og sterotyper når man skal vise frem noe. Det er ingen mening i å vise fram dataingeniører fra Accra eller førskolelærere fra Pretoria, hevder han.
Men uansett hva vi måtte mene om saken, så sitter vi igjen med spørsmålet som den nigeranske avisen The Observer stiller:
Hvorfor er Europa så besatt av denne eksotiske fascinasjonen for Afrika som spesielt dyrehagen må være rammen for?
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9989 paywall=false title=Presenterer afrikansk kultur i en dyrehage\nstdClass Object
(
[ID] => 10012
[post_author] => 2822
[post_date] => 2006-04-06 08:18:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:18:00
[post_title] => Ocalan – En kurdisk Mandela eller bare en terrorist?
[post_excerpt] => Abdullah Ocalan satte kurdernes sak på den internasjonale agendaen da han i 1999 ble arrestert og dømt til døden for hans kamp mot den tyrkiske staten. Idag, 6 år senere, er han farligere for Tyrkia enn han noen gang har vært.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => ocalan-en-kurdisk-mandela-eller-bare-en-terrorist
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:19:12
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:19:12
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161415/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Den internasjonale menneskerettighetsdomstolen har avsagt sin dom: Rettssaken mot Ocalan var ikke rettferdig! Domstolens avgjørelse kommer i en tid da Tyrkia snart skal starte sine forhandlinger om landets EU medlemsskap. Ocalan sitter på godt norsk i tyrkernes vrangstrupe og kurdernes sak er i igjen i søkelyset. Men hvem er egenlig denne kurderen? Og hvem er egentlig kurderene?
Da Ocalan ble arrestert i 1999, så vi plutselig unge kurdere sette fyr på seg selv i protestr undtomkring i Europa. Vi så det kurdiske flagget i utallige demonstrasjoner. Kvinner som menn, unge som eldre, venstreorienterte som høyreorienterte. De færreste i Vesten hadde inntil da tatt noen stilling til kurdernes sak. Men så mye fikk vi nå med at vi forstod at selv om mannen var statsfiende nummer 1 for Tyrkia, så hadde Ocalan kurderne bak seg.
Idag har verden fått et forhold til kurdere. De er mer akseptert som et folk med rett til selvstyre. Irakiske kurdere har hatt lokal selvstendighet med eget parlament siden den første Golf-krigen. Det er ingen tvil lenger om at kurderne betraktes som et eget folk av det internasjonale samfunnet. Men slik har det ikke alltid vært.
I Tyrkia har kurderne inntil for et noen få år siden blitt kalt ”fjelltyrkere”. Begrepet ”kurder” eksisterte ikke for den tyrkiske staten. Kurderne er imidlertid et indoeuropeisk nomadefolk med en historie som kan føres tilbake til før Kristus. Etterhvert slo de seg ned i det området som kurderne selv kaller Kurdistan. Kurdistan ble etter oppløsningen av det ottomanske emperiet og særlig etter den 2. verdenskrigen fordelt mellom Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Idag finnes det mellom 20 til 30 millioner kurdere. Flesteparten bor i Tyrkia der de utgjør 10 prosent av befolkningen.
Kurderne har vært underlagt flere kulturer for eksempel den hellenistiske, den persiske, den armeniske og den arabiske kulturen, og tiltross for en gjennomført assimileringspolitikk, har kurderne beholdt sin kultur. Tyrkia selv har ført en politikk for å viske ut kurdernes identitet.
Inntil nylig forbudt å snakke kurdisk, å skrive kurdisk og å synge kurdisk. Kurdiske landsbyer fikk tyrkiske navn, og en teori ble utviklet om at kurderne var en asiatisk stamme med tyrkiske røtter. Kurderne selv regner med at over 400 000 kurdere har mistet livet siden den tyrkiske republikken ble til i 1923 , blant annet som følge av at det tyrkiske militæret brente ned kurdiske landsbyer. Kurderne ble tvangsflyttet til områder der tyrkere bodde.
Men alle disse forsøkene til tross, kurderne bevarte sin kulturelle identitet.
Hvordan klarte kurderne å beholde sin egenart til tross for utallige forsøk på å flette dem inn i andre samfunn? Allerede på 1600-tallet ble nasjonale symbol og kjærlighet til Kurdistan flittig brukt i dikt av den kurdiske dikteren Ehmede Khani. Kurdiske dikt og sanger har vært viktige i overføringen av kultur fra en generasjon til en annen.
Allerede i 1898 kom første utgaven av avisen ”Kurdistan” ut i Kairo. Avisen ble etablert av en gruppe intellektuelle kurdere som mente at det kurdiske språket, den kurdiske kulturen og den kurdiske nasjonalismen måtte vedlikeholdes. Det var med dette som mål at avisen kom ut.
De fleste av oss sitter med et inntrykk av at Abdullah Ocalan var mannen som startet kampen for kurdernes frigjøring i moderne tid. Men det stemmer ikke. Kurdernes kamp for frihet startet allerede ved begynnelsen av 1900-tallet under ledelse av Sheikh Said. Opprøret i 1925, som etterhvert har fått navnet Sheikh Said, var et vendepunkt i kurdisk moderne historie. For første gang i moderne tid var målet med opprøret å opprette et Kurdistan. Nasjonale symbol og slagord ble flittig brukt allerede da.
Hvorfor dette opprøret skjedde? Fordi kurderne følte seg lurt. Kurderne ble nemlig lovet et Kurdistan i Serves-avtalen som Tyrkia selv skrev under på i 1920. Men avtalen så aldri dagens lys og ble erstattet av Louisianne-avtalen i 1923. Det var i kjølvannet av denne avtalen at opprøret flammet opp. Men som andre opprør i den kolonialiserte verden da, var det dårlig organisert. Mangel på militærkunnskap og på veloppbygde organisasjoner som kunne støtte opp om opprøret gjorde at kurderne tapte kampen overfor den langt sterkere tyrkiske staten med langt mer utviklet struktur på alle plan. Selv om selve opprøret ble slått ned ble det likevel et klart symbol for kurdisk nasjonalisme. Og det i seg selv truet den nyetablerte tyrkiske republikken som ble etablert i 1923.
Ironisk nok medvirket Sheikh Said-opprøret til å samle tropper innad i den nyfødte republikken. Kemal Ataturk hadde et program for verdsliggjøring av Tyrkia for å gjøre landet mer vestlig, og ble møtt med sterk motstand. Men opposisjonen valgte likevel å samarbeide med Ataturk for å utrydde den trusselen kurderne utgjorde for den nyetablerte republikken. Slik sett bidro kurdernes opprør til en raskere konsolidering av den nye republikken.
Siden dette opprøret har andre kurdiske navn dukket opp i kampen for friheten, som for eksempel Berdazi, lederen av Kurdistans demokratiske parti. En annen kurder, Qazi Mohamed klarte faktisk å etablere Kurdistan i det området som idag heter Mahaba i Iran. Republikken levde bare året 1945 – 46. Da ble Mohamed arrestert, dømt til døden og repulikken oppløst.
Abdullah Ocalan ble født inn i en kurdisk bondefamilie med seks andre barn i Omerli, en landsby ved den syriske grensen, i 1948. Ocalans politiske aktivitet startet da han studerte statsvitenskap ved Univeristet i Ankara. Allerede i 1972 satt han fengslet for prokurdisk virksomhet. I 1978 opprettet Ocalan Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK), men det var ikke før i 1984 at partiet startet en militær fløy og tok til væpnet kamp. Ocalan har flere ganger erklært ensidig våpenhvile med tyrkia. Det skjedde i 1993, 1995 og senest et par uker før han ble arresert i 1999.
Da han ble fengslet samme året var det mange som spekulerte i hvorvidt PKK ville fortsette å eksistere. Selv forøkte Ocalan å styre partiet ved å gi ordre via sin advokat om at partiet skulle legge ned våpnene og kreve større autonomi istedenfor selvstendighet. Hans partimedlemmer adlød og frem til juni 2004 var det stille rundt PKK. Da erklærte PKK at de ikke lenger har en våpenhvile med Tyrkia og at partiet ville troppe opp sin militære kamp. Selv om PKK ikke er like sterk idag som de var i 80-, og 90-årene har de fortsatt evnen til utgjøre en trussel mot stabiliteten i Tyrkia. Så sent som i april i år ble 21 PKK medlemmer drept i kamper med det tyrkiske militæret kamper i Siirt mot grensen med Irak.
Kurderne har de siste seks årene fått litt flere rettigheter. Det er nå tillatt å snakke og å skrive kurdisk. Til og med privatundervisning i kurdisk er nå tillatt. Det er ingen tvil om at den tyrkiske staten ønsker å sanke en stemme eller to i Europa. Men mange kurdere er langt fra fornøyd. De ønsker blant annet at kurdisk skal kunne undervises på grunnskolen og i mediene.
Tyrkerne selv mener kurderne utnytter landets ønske om et Eu-medlemskap, og tyrkisk nasjonalisme blusser nå opp for fullt. Kurderne får neppe gehør for flere rettigheter med det første. Kurdisk selvstendiget er i allefall noe Tyrkia aldri vil kunne akseptere. En av årsakene er nok at Tyrkia har en del andre minoriteter, og dersom hver av disse skulle kreve selvstendighet vil det ha store økonomiske, grensemessige og politiske følger for Tyrkia.
Et Kurdistan er likevel ikke lenger er en utopia. At kurdernes Nord-Irak ofte omtales som Irakisk Kurdistan sender nok fryktsbølger langt innover det tyrkiske samfunnet. Kurdisk nasjonalisme vil blomstre i tiden som kommer, med et reelt håp i håndbaggasjen. Kurderne vet at autonomi er mulig, kanskje som et førsteskritt mot et samlet selvstendig Kurdistan.
Når Ocalan i tillegg popper opp, så gjør han det som en samlende kurdisk symbol og ikke som PKK leder. At saken mot ham kan bli gjenopptatt, sannsyneligvis med observatører til stede, blåser nye flammer i tyrkisk nasjonalisme. Dersom saken ikke gjenopptaes kan det bety et kraftig slag i baugen for Tyrkias EU drøm. Mange i Tyrkia mener at staten har inngått altfor for mange og altfor store kompromis for å blidgjøre EU, og mange erkjenner at kurdisk autonomi i Irak nok vil ha sin påvirkning på Tyrkia. Ingen tyrkere liker den tanken. Men samtidig liker de heller ikke tanken på å være utestengt fra Den europeiske unionen. Det er en vrien situasjon den internasjonale menneskerettighetsdomstolen har satt Tyrkia i. Selv om Domstolen ikke direkte krever at saken mot Ocalan skal gjenopptaes, sier dommen at en gjenopptagelse av saken vil være ”an appropriate way of redressing the violation” (redr. oversettelse: ”en passende måte å ’reparere’ overgrepet på”).
Spørsmålet om nasjoner og stat kan nok komme til å prege vårt århundre mer enn vi liker å tro. Mens vi har rundt 175 stater, opererer vi ofte med over 5 000 etniske grupper. Det sier seg selv at dersom hver etnisk gruppe skap kreve selvstendighet, så vil verden bli ganske kaotisk. Samtidig kan kurdernes mannsterke 20 – 30 millioner mannetall neppe sees på som en liten etnisk minoritet.
FAKTA
Ocalan-saken:
Februar 1999: Tyrkia arresterer Ocalan i Kenya
Mai 1999: Ocalan for retten anklagd for høyforræderi
Juni 1999: Ocalan dømt til døden
Oktober 1999: Ocalan anker dommen
November 1999: Tyrkisk domstol avviser anken
Desember 2000: Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen tillater anke
September 2002: Dødsdommen omgjøres til livsvarig fengsel
Mars 2004: Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen starter ankesak
Mai 2005: Den Europeiske menneskerettighetsdomstolens høyesterett fastslår at rettssaken mot Ocalan var ”urettferdig”
[author] => Kronikk
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10012 paywall=false title=Ocalan – En kurdisk Mandela eller bare en terrorist?\nstdClass Object
(
[ID] => 9992
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 07:57:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:57:00
[post_title] => Nyrydding i okkupert plantasje
[post_excerpt] => Tupinikim- og Guarani-indianerne er i ferd med å bygge hus og rydde jordbruksland i den okkuperte eukalyptus-skogen. Indianerne intensiverer dermed kampen for å få tilbake sine landområder fra cellulosegiganten Aracruz, og gjør nå okkupasjonen permanent.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => nyrydding-i-okkupert-plantasje
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:01:58
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:01:58
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160184/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Indianerne er igjen ute med øks, motorsag og macheter midt i eukalyptusplantasjene til den brasilianske cellulosegiganten Aracruz Celulose. Denne gangen er de i ferd med å klargjøre området der den gamle Tupinikim-landsbyen Arariba lå.
Det var 17. mai at indianerne tok seg inn i eukalyptusplantasjene til Aracruz Celulose som er bygd opp av kongens svoger Erling Lorentzen. I løpet av få dager hugget 500 indianere ut en mange kilometer lang korridor tvers igjennom plantasjen for å markere grensen mellom Aracruz eiendom og indianernes opprinnelige landområde.
Indianerne mener dette området ble fratatt dem på ulovlig vis gjennom en lite fordelaktig avtale i 1998 som de ble tvunget til å undertegne. De siste månedene har indianerne fått økende støtte høyt oppe i det politiske og administrative apparatet for at områdene ble ulovlig fratatt indianere i 1998.
Tirdag 31. mai startet indianerne en nyrydning på sitt gamle territorium, nærmere bestemt i området der landsbyen Arariba lå. De ti familiene som bodde i Ararbia ble kastet ut da Aracruz Celulose overtok området på 70-tallet. For 40 år siden lå denne bosetningen like ved andre små indianerlandsbyer som heller ikke eksisterer lenger som Olho d´Água, Cantagalo and Macacos.
Ifølge nyhetsbrevet til «Forum mot grønn ørken» er indianerne nå i ferd med å rydde plass til to felleshus som kan brukes av indianere som vil forbli på det okkuperte området. Eukalyptustrær hugges også for å gi plass til jordbruksvirksomhet og en gjenplanting av den opprinnelige atlantiske regnskogen.
Innen midten av juni må justisministeren Márcio Thomaz Bastos ta stilling til konklusjonen til den føderale rettsinstansen , FPPS (Federal Public Prosecution Service), om å revidere dekretet fra 1998 hvor grenselinjene ble trukket. Indianerne ble da i praksis frarøvet 11 009 hektar som de i følge det statlige indianerdirektoratet FUNAI hadde rett til.
FPPS anbefaler justisministeren om å utstede et nytt dekret hvor indianerne denne gangen får tilbake området på 11 009 hektar som nå eies formelt av Aracruz.
FPPS er den sentrale føderale rettsinstansen som i Brasil sikrer samme lovgivning og samme straff over hele landet. Også urbefolkningens føderale rettigheter ivaretas derfor av FPPS. Denne instansens ord veier derfor tungt.
I tillegg har lederen for det statlige indianerdirektoratet FUNAI, Márcio Pereira Gomes, lovet de syv indianerhøvdingene at han vil støtte indianernes landkrav i samtale med justisministeren denne uken.
Aracruz har hele tiden hevdet at okkupasjonen er ulovlig, og at selskapet på lovlig vis har skaffet seg eiendomsrett til området.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9992 paywall=false title=Nyrydding i okkupert plantasje\nstdClass Object
(
[ID] => 9990
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 07:54:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:54:00
[post_title] => Norge Tyrkia: uavgjort
[post_excerpt] => I Tyrkia er det langt mellom kvinnene i nyheter og avisredaksjoner. Men hvor mye bedre er det i Norge? Huriye Toker har sammenlignet kjønnsbalansen i de to tyrkiske avisene Hurriyet og Aksam med norske VG og Dagsavisen. Hun fant forbløffende mange likhetspunkter.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => norge-%c2%96-tyrkia-uavgjort
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 06:59:45
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 04:59:45
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160182/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Toker antok at kjønnsbalansen i norske avisers nyhetsstoff ville være langt bedre enn i de tyrkiske. – Norge er et vestlig, industrialisert land, med høy yrkesdeltakelse blant kvinner, velferdsordninger som gjør det mulig å kombinere omsorg og arbeid, og om lag 35 prosent kvinner i parlamentet. De nordiske landene regnes som mest likestilt i verden, poengterer hun. – Tyrkia er på sin side et land der kvinner står mellom tradisjonelle institusjoner, patriarkalske normer og kvinners frigjøringsgrupper. Det tyrkiske samfunnet, og dermed også den kvinnelige befolkningen er todelt: På landsbygda, særlig i sør og sørøst, har kvinner lav status og kontrolleres av normer og sosiale regler jeg vil karakterisere som klassisk patriarkalske. Her er også analfabetismen blant kvinner høy. Til sammenligning er kvinner som lever i vest, i urbane og industrialiserte strøk, relativt sett friere både i familien og i offentligheten. De nyter i større grad godt av formelle rettigheter de har som samfunnsborgere i følge den tyrkiske republikkens forfatning. Likevel er kvinneandelen i parlamentet bare fire prosent, forteller Toker.
Sprekker i likestillingsfasaden
Antakelsen om at norske aviser ville slå tyrkiske ned i støvlene holdt ikke. Med sin hovedoppgave i medier og kommunikasjon slår Toker en solid sprekk i den norske likestillingstilfredsheten. Hun har sammenlignet kjønnsbalansen i nyhetsdekningen i fire dagsaviser i Norge og Tyrkia, i andre halvdel av 2003. Avisene hun valgte, norske VG og tyrkiske Hurriyet, er begge størst i sine respektive land. Norske Dagsavisen og tyrkiske Aksam hadde begge kvinnelige redaktører på det aktuelle tidspunktet. Totalt 40 aviseksemplarer og 3 519 nyhetssaker inngår i undersøkelsen.
Toker telte om hovedpersonen i nyheten var en kvinne eller mann, og hva slags posisjon/yrke han eller hun hadde. Hun undersøkte hvilke kjønn og posisjon hovedkilde og bikilde i nyhetssaken hadde, hvilke kjønn journalisten som laget saken eller kommentaren hadde, hvilke kjønn som opptrådte på bildene, hvilke plassering nyhetssak og bilde hadde i avisen. og om saken kunne karakteriseres som myk eller hard nyhet; det vil si om tema var miljø, helse og utdanning – eller politikk, økonomi og næringsliv. Videre hvilke tema som dominerte saker der kvinner var fremtredende, og hvordan kvinnene ble framstilt.
Hva skriver de om?
– Både norske og tyrkiske aviser har flest nyheter om kunst og underholdning, dernest om politikk og regjeringssaker, mens økonomi og næringsliv kommer på tredjeplass. De norske skriver mer om kultur og de tyrkiske mer om økonomi, men at de norske avisene har tabloidformat, mens de tyrkiske har fullformat synes å bety lite for temavalg, forteller Toker. Hvis vi ser bort fra forsidene. Mens VG og Dagsavisen ofte har kultursaker på forsiden, dominerer politikk og økonomi i Tyrkia. I begge land får nasjonale saker størst oppmerksomhet (45 prosent), dernest utenriksnyheter (24 prosent) og til slutt lokale saker (12 prosent). Sporten inngår ikke i undersøkelsen hennes. Da ville antakelig dette temaet vært inne på topp-tre-listen. På en tilfeldig valgt dag: 7. juli 2003, hadde VG 13 sider med sport, Dagsavisen 8 sider, Hurriyet og Aksam 4 sider.
Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling skrives det lite om. – En prosent av nyhetssakene i de tyrkiske avisene og 1,7 prosent i de norske, handler om dette. Bare Dagsavisen skiller seg ut. De har dobbelt så mange artikler om dette tema som de andre tre i undersøkelsen, påpeker Toker.
Kvinner har ikke hovedrollen
Kvinnene dominerer heller ikke som hovedpersoner i sakene. I de tyrkiske avisene var en kvinne hovedperson i 10 prosent av nyhetssakene, mens de norske avisene kan skilte med 11 prosent kvinner i hovedrollen. En mann er hovedperson i 38 prosent av de tyrkiske nyhetssakene og i 31 prosent av de norske. – De tre vanligste posisjonene til hovedpersonen var politiker, kjendis og næringslivsledere. Mens politikere/byråkrater snakker mest i tyrkiske aviser, er det kjendisene som snakker mest i de norske, sier Toker.
Går vi til kilder, det vil si ulike typer eksperter som kommenterer eller uttaler seg i en sak, er forskjellen på Norge og Tyrkia større. De tyrkiske avisene har 3 prosent kvinnelige hovedkilder mot 31 prosent mannlige. I Norge er det 8 prosent kvinner mot 26 prosent menn. Det samme mønsteret gjør seg gjeldende blant bikildene. – Når det gjelder kilder er med andre ord tyrkiske aviser mer ekstreme i sin kjønnsubalanse enn de norske. I tillegg bør det nevnes at Dagsavisen har flere kvinnelige kilder enn VG, påpeker Toker.
Hvordan defineres så kvinnene, når de har hovedfokus i en sak. Huriye Toker har telt opp 418 slike nyhetssaker. Representasjonen kan være negativ, ved at kvinnen i saken er offer for en forbrytelse. Den kan være positiv, som når en kvinne med suksess intervjues – eller den kan være nøytral, for eksempel en forfatter som uttaler seg i en sak. Igjen er likheten mellom norske og tyrkiske aviser slående. Kvinnene framstilles negativt i 38 prosent av de aktuelle sakene i de tyrkiske avisene, mot 37 prosent i de norske. De framstilles positivt i 23 prosent av de tyrkiske sakene, mot 22 prosent av de norske – og nøytralt i 65 prosent av de tyrkiske mot 40 prosent av de norske.
Kvinnene signerer mindre
Videre var 7 prosent av de tyrkiske nyhetsartiklene signert av kvinnelig journalist, mot 11 prosent av de norske. I begge land hadde 22 prosent av artiklene mannlig signatur. Noe stoff er usignert, og noe signeres av begge kjønn. – Det er et viktig funn at de to avisene med kvinnelig redaktør hadde flere kvinnelige bylines, slik var det både i norske Dagsavisen og i tyrkiske Aksam, forteller Toker.
Hva skriver så kvinnene om?
– I de norske avisene er prosentandelen kvinner høyere når det gjelder myke nyheter enn harde. Slik er det faktisk ikke i de tyrkiske. Der skriver kvinnelige reportere dobbelt så ofte harde nyheter som myke. I tillegg vil jeg nevne at mange, både harde og myke saker, er signert av både kvinner og menn – sammen. Slik var det særlig i avisene Aksam for harde og VG for myke nyheter, sier Toker
Kommentarer og bilder
Kommentarer og kronikker er det i hovedsak menn som tar seg av. Menn signerte omtrent halvparten av kommentarstoffet i avisene, kvinner 13 prosent. VG kommer dårligst ut i undersøkelsen. – VG ga minst plass til kvinnelige kommentatorer og kronikører. I avisutgavene jeg undersøkte var det ingen kvinner blant de som skriver dagens kommentar på side 2, forteller Toker. Den samme kjønnsubalansen finnes blant leserbrevskriverne, men her er andelen kvinner større i Norge enn i Tyrkia.
Også på bildene er menn i solid flertall. I de tyrkiske avisene viser 9 prosent av bildene kvinne og mann sammen, 11 prosent en kvinne alene og 24 prosent en mann. I Norge er tallene til sammenligning, 7, 8 og 22 prosent.
Om menn og av menn
– Alle fire avisenes nyhetssaker skrives av menn, de handler om menn og menn avbildes i størres grad enn kvinner. Selv om kjønnsubalansen er noe mindre ekstrem i de norske avisene, reflekterer ikke nyhetsdekningen den kjønnsbalansen Norge har oppnådd i arbeids- og samfunnslivet. Skjevheten i tyrkiske aviser kan forklares med at kvinner er fraværende på de fleste samfunnsområder, men den forklaringen kan ikke brukes i Norge, oppsummerer Huriye Toker. Og hun stiller selv spørsmålet: – Hvorfor framstår avisene i min undersøkelse som så like med hensyn til kjønnsrepresentasjon, når samfunnsforholdene ellers er så forskjellige?
– Både i Norge og i Tyrkia er om lag halvparten av journaliststudentene kvinner, i Norge faktisk mer enn halvparten. Men dette har ikke i noen av landene hatt noen særlig betydning for kvinneandelen i ledende posisjoner i mediene. Her er det fortsatt mennene som dominerer, og dette kan ha betydning både for kjønnsubalansen i redaksjonene og i spaltene. Min undersøkelse viser at det er litt forskjell på aviser med kvinnelig og mannlig redaktør. En annen forklaring kan være at man i Norge lever på en myte om at det er ”full likestilling”, sier Toker, og utdyper. – Likestillingslov og antidiskrimineringslover er viktige, men de skaper ikke kjønnsbalanse i nyhetsdekningen. Her handler det om å stille spørsmål ved kjønn og måten kjønn framstilles, ved hva som er nyheter og hvordan de presenteret. Det synes ikke som om kjønnsperspektivet er integrert i arbeidet med å velge ut og presentere nyheter, og når man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på kjønnsubalansen fortsetter kvinnen å være ”den andre” i nyhetsbildet.
Spørsmålene som ikke stilles
– Media produserer nyheter, ikke sannhet. De konstruerer verden. De speiler den ikke, påpeker Huriye Toker. – En nyhet blir til gjennom en rekke valg preget av de oppfatninger og tatt-for-gitt heter som finnes blant redaktører og journalister, og det samfunnet de er en del av. Først og fremst handler det om å avgjøre hva som er en nyhet, deretter om alt fra overskrift, til bilder og ordvalg. I denne prosessen behøves det noen som stiller spørsmål ved hvordan kjønn representeres, og som forstår hvordan kvinners underordning stadig reproduseres. Media skal drive samfunnskritikk. Det ligger i deres mandat og oppgave. Og når de mislykkes i dette, gir de ikke bare et skjevt bilde av virkeligheten, i tillegg reproduserer de urettferdighet og ulikhet, understreker medieviteren, før hun avslutter: – Utfordringen er ikke å øke kvinneandelen med noen få prosentpoeng, men å utforske og endre de strukturelle verdiene og rutinene som skaper stor kjønnsubalanse i nyhetsdekningen i to så forskjellige land som Norge og Tyrkia.
Tidligere publisert i KILDEN.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9990 paywall=false title=Norge Tyrkia: uavgjort\nstdClass Object
(
[ID] => 9991
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 07:56:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:56:00
[post_title] => Mislykket bortfallsordning
[post_excerpt] => Ordningen med bortfall av botilbud for personer med endelig avslag på asylsøknaden er totalt mislykket, i følge en fersk rapport. Forskerne konkluderer med at tiltaket så langt ikke har bidratt til flere returer, men levekårene er blitt forverret.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => mislykket-bortfallsordning
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:01:03
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:01:03
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160183/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => – En av hensiktene med ordningen var å gjøre det verre for dem med endelig avslag, slik at det å reise hjem skulle bli et mer aktuelt alternativ, sier kommunalminister Erna Solberg.
Asylsøkere som har fått avslag, men likevel ikke drar tilbake til hjemlandet, skaper problemer for norske myndigheter. For å presse frem en retur ble det i 2004 besluttet at de som ikke samarbeider skulle miste plassen i asylmottaket, samt bortfall av matpenger. På oppdrag fra Kommunaldepartementet er rapporten utarbeidet av forskerne Jan-Paul Brekke ved Institutt for Samfunnsforskning (ISF) og Susanne Søholt ved Byggforsk.
Ingen ble fysisk kastet ut av mottakene som en følge av ordningen de første femten månedene. I mottakene var den synlige konsekvensen en reduksjon og full stopp i kontantutbetalingene, ikke utkastelser.
Her er resultatet av rapporten:
Ingen effekt på gruppens handlingsmønster når det gjaldt retur
Gjennomgang av spesielt tilrettelagt statistikk viste ingen tegn til en økning i antall returer etter innføringen av ordningen det første året, verken generelt eller blant de med bortfall. Det var heller ikke mulig å spore noen økning i tempoet på returene fra endelig avslag til retur fant sted.
Uenighet om hvem som hadde ansvaret for å løse situasjonen
Kommunene og de med avslag pekte på staten, staten pekte på de med avslag. I følge staten lå ansvaret hos individene som fikk bortfall. De kunne løse situasjonen ved å reise hjem. Personene med avslag mente at staten hadde ansvar for å finne en løsning. Kommunene mente at staten måtte ha helhetsansvar for asylpolitikken.
Opprettelsen av et utreisesenter så ut til å løse bare ett av to problemer
Ansvarsfordelingen mellom stat og kommune blir klargjort, mens det er usikkert om den grunnleggende uoverensstemmelsen med de tidligere asylsøkerne vil bli løst. Det vil si at det er usikkert om tidligere asylsøkere vil benytte seg av utreisesenteret, og om det vil medvirke til flere returer.
Signaleffekten uteble
De første femten månedene med ordningen viser at gjennomføringen ble preget av utydelig informasjon og motsetninger mellom involverte myndigheter. Dette bidro til at signaleffekten av ordningen uteble.
Signalene fra sentrale myndigheter i forhold til nødhjelp var tvetydige og åpnet for ulik praksis
Praksis varierte mellom kommuner, mellom for eksempel bydeler i Oslo, og innenfor samme kommune til forskjellige tider. Kommunene følte at de manglet klare signaler fra sentrale myndigheter.
Ansatte i førstelinjetjenesten oppfattet seg selv som grensevoktere
Det var de som satt i skranken på sosialkontorer og legekontorer som måtte fronte kontrollpolitikken ansikt til ansikt med personene med bortfall, og avstemme denne mot sosialpolitikken. Var vedkommende en del av samfunnet eller ikke? Skulle hun eller han få eller ikke få støtte og hjelp?
Sterk støtte fra flere typer frivillige sammenslutninger til de rammede
Blant de som ga viktig støtte til denne gruppen var lokale grupper som oppsto ut fra situasjonen, samt etablerte interessegrupper.
Ordningen førte ikke til økning i registrert kriminalitet
Det var imidlertid bekymring for økt kriminalitet fra gruppen hvis ordningen blir langvarig. Denne frykten kom til uttrykk i kommuner, blant helsepersonell og blant personene selv.
Senkede levekår for de som ble i mottak
Den usikre situasjonen forsterket helseproblemer. Fraværet av økonomi førte over tid til ensidig kosthold, svekket allmenntilstand og bekymringsmeldinger fra støttegrupper og helsepersonell. Kontakten med helsevesen, tannhelsetjeneste og kjøp av medisiner ble nedprioritert på grunn av økonomien. Disse problemene ble imidlertid observert så lenge personene befant seg i mottakene.
Levekårene ble forverret når tidligere asylsøkere forlot mottakene
Tidligere asylsøkere forlot mottakene og søkte til Oslo kommune. Det var registret få søknader om nødhjelp fra denne gruppen i andre kommuner. Tilgangen til helsetjenester var minimal. Deres helsesituasjon ble ikke fulgt opp. Av de som hadde reist til Oslo hadde mange bodd på gaten i perioder. Levekårene varierte mellom dem som fikk nødhjelp fra Oslo kommune og dem som ikke fikk det.
Liten returvilje og større press
Motviljen mot å returnere blant dem som opplevde et behov for beskyttelse ble ikke svekket ved ordningen, men vilkårene for å overleve i Norge ble forverret.
Manglende norskkunnskaper var en ulempe
Dette ga reduserte muligheter til å få korrekt informasjon om saksgangen i mottak. For de som forlot mottakene var manglende språkkunnskaper et problem for å orientere seg om hvordan de kunne få hjelp.
Forskerne fremhever to poenger med hensyn til veien videre i dette spørsmålet. Det ene er at forvaltningen og forskningen har liten kunnskap om personer som lever på utsiden av samfunnet.
– I arbeidet møtte vi sider av dagligliv og uformelle hjelpesystemer som er lite omtalt. Et eksempel er informanter som hadde forlatt mottakene, og likevel ble tolerert av vektere og politi. I Tyskland blir tidligere asylsøkere i en lignende situasjon nettopp kalt for “tolererte“ eller “tålte“. De lever på utsiden av samfunnet, sier Brekke og Søholt.
– De skal egentlig ikke være i landet, men de er der, og myndighetene har spilt alle sine kort. De tolererer at de er der.
Denne gruppen kan kobles til andre grupper av det man kan kalle irregulær migrasjon. Med økt arbeidsinnvandring vil reguleringen av ulike typer migranter bli et viktig tema. I dette arbeidet vil norske myndigheter måtte skille mellom de som er innenfor statens ansvarsområde, og de som er utenfor.
– Våre informanter sto her i en særstilling når myndighetene ønsket å støte dem ut av samfunnet, selv om de måtte tåle at de var i landet. En geografisk utkastelse fra landet ble erstattet av en sosial eksklusjon i landet, påpeker forskerne.
NOAS opprørt
– Regjeringens beslutning om å benytte sosial nød for å presse personer til samarbeid om retur har ikke blitt akseptert av det norske folk. Dette har vist seg i den brede kritikken og den aktive motstanden vi har sett mot denne politikken, sier Morten Tjessem, generalsekretær i
Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS).
– Dette bør være et varsko for regjeringen og viser at det går en grense for hva ansvarlige politikere kan tillate seg, også i asylpolitikken. Opprettelsen av et statlig tilbud for denne gruppen er et resultat av den folkelige motstanden, mener han.
– Resultatet er ikke spesielt overraskende. At vilkårene for å leve i Norge blir forverret, betyr ikke at man automatisk kan dra til hjemlandet og et liv i frykt. Jeg er bekymret for hva som skjer med menneskene som havner i dette systemet. Etter at norskundervisningen for asylsøkere forsvant, skaper man en gruppe med mennesker uten norskkunnskaper som lever på siden av samfunnet, uten ressurser og uten mulighet til å leve et verdig liv, sier Trond Thorbjørnsen, leder i SOS Rasisme.
UNDERSAK
– Meningen å forverre levekårene
– Det at ordningen så langt ikke har bidratt til å øke antallet frivillige returer, kan ha sammenheng med at ingen i praksis har mistet botilbudet i mottakene enda. Når dette skjer i praksis, kan det tenkes at det vil bidra til at flere samarbeider om frivillig retur fordi de ser at løpet er kjørt. Nå er det fortsatt mulig å ha forhåpninger, selv om disse er grunnløse, sier kommunalminister Erna Solberg.
– Kommunenes praktisering av nødhjelpen ble mer utfordrende enn vi hadde forutsett. Akkurat denne problematikken håper jeg vi løser med etableringen av utreisesenter for personer med endelig avslag på asylsøknaden sier Solberg.
– Det at folk fikk forverret sine levekår ligger i sakens natur. En av hensiktene med ordningen var å gjøre det verre for dem med endelig avslag, slik at det å reise hjem skulle bli et mer aktuelt alternativ. De som samarbeider om retur får jo bo i mottak til hjemreisen kan finne sted, selv om det kan ta tid. Jeg ønsker at det skal lønne seg å samarbeide med myndighetene når det faktisk er lovlig besluttet at man ikke får oppholdstillatelse i landet. Samtidig kan vi som samfunn ikke akseptere at folk fryser eller sulter i hjel, slik at det må være et nedre sikkerhetsnett også for dem med endelig avslag på en asylsøknad. Her ble altså praktiseringen av nødhjelpen svært ulik i kommunene. Med opprettelse av utreisesenter tar staten dette ansvaret, sier Solberg.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9991 paywall=false title=Mislykket bortfallsordning\nstdClass Object
(
[ID] => 9987
[post_author] => 2773
[post_date] => 2006-04-06 07:51:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:51:00
[post_title] => Minoritetsbarn i barnevernet må ivaretas bedre
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => minoritetsbarn-i-barnevernet-ma-ivaretas-bedre
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 06:56:51
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 04:56:51
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161413/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Er barnevernet en skremmende institusjon? Hva dreier den seg egentlig om? Hva slags utfordringer møter innvandrere når de kommer i kontakt med denne eller andre statlige institusjoner?
Dette var noen av de mange spørsmålene som ble drøftet under debatten ledet av Lars Nehru Sand fra Utropsredaksjonen, på den Regionale Minoritetskonferansen 2005 i Oslo, holdt av Barne- ungdoms- og familieetaten, Region Øst. Det er foreldrene som har hovedansvaret for barna og deres oppdragelse. Dette prinsippet er nedfelt i blant annet barneloven og FNs barnekonvensjon. Samtidig har offentlige myndigheter et medansvar for barnas oppvekstvilkår. Men når oppfattelsen av barneoppdragelse og omsorg står i strid med de norske lover og regler, er det helt tydelig at det kan oppstå konflikter mellom foreldrene og myndighetsinstitusjonene. Slike konflikter kan oppstå hos familier uansett bakgrunn. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn føler seg mistenkeliggjort i møtet med de forskjellige hjelpeapparater, rett og slett fordi de, som innvandrere, er annerledes og gjør ting annerledes.
Mangel på kunnskap om de forskjellige kulturer og forskjellige oppfattelser om barneoppdragelse og omsorg kan føre til feilbehandling og feilvurdering av enkelte saker. Nå som fylkesbarnevernet er overtatt av staten, bør barnevernet i større grad jobbe for å hente kunnskap fra ressurspersoner med innvandrerbakgrunn og institusjoner som jobber for å bedre levekårene til minoritetsbarn. Det å tørre å bruke andre virkemidler enn de tradisjonelle og andre løsninger enn det en er vant med kan være viktig. Det å gjøre grundige undersøkelser om hva situasjonen går ut på, før det blir tatt noen beslutning, er også avgjørende. Dette gjelder uansett familiebakgrunn. Fordi barnevernet enkelte ganger nettopp ikke gjør dette, kan den virke skremmende for de som henvender seg til dem.
Samtidig gjelder dette også for en del innvandrere. Disse har i noen tilfeller fordommer mot, og negative holdninger til, det norske samfunnet og nordmenn. Holdningen kan skyldes manglende informasjon og kjennskap til hvordan det norske familieliv er bygget opp og hvordan lover rundt dette fungerer.
Barnevernets jobb er å sikre at barn og ungdom som lever under omstendigheter som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid. Dersom barnet ikke kan få tilstrekkelig hjelp og omsorg i hjemmet, skal barnevernet overta omsorgen for barnet og plassere det i eget fosterhjem eller institusjon. Selv om en slik løsning kan være ukjent for en del innvandrerfamilier, blir det som regel sjokktilstander for dem det gjelder når slike avgjørelser tas. Fyldig og effektiv informasjon om hvordan barnevernet fungerer bør gis til barn og foreldre allerede ved skolestart.
Under debatten ble det sagt at målsettingen er å bidra til å bygge opp kompetanse hvor det er behov for å heve spesialkompetansen om kunnskap, om forskjellene mellom kulturer og mennesker. Altså bidra til kvalitetssikring av tjenestetilbudet for mennesker med innvandrerbakgrunn, samt informere dem. Dette arbeidet er svært viktig.
[author] => Kommentar
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9987 paywall=false title=Minoritetsbarn i barnevernet må ivaretas bedre\nstdClass Object
(
[ID] => 10011
[post_author] => 2844
[post_date] => 2006-04-06 08:18:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:18:00
[post_title] => Kan partiboka styre ansettelser?
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => kan-partiboka-styre-ansettelser
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:18:22
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:18:22
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161414/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Under høyrestyret har den norske innvandrings- og integreringspolitikken gått i retning av menneskeforakt og brutalisering. På tross av dette kunne det se ut til at det var bedring på gang gjennom opprettelsen av et nytt direktorat for integrering. Jeg håpet at vi endelig skulle få et skikkelig fokus på hvordan samfunnet tar mot mennesker og forholder seg til de som har fått opphold i landet?
Det ser ut til å bli med håpet. Erna Solberg har i ansettelsen av integreringsdirektør gått rett forbi et menneske som sitter med faglig kompetanse, som er kvinne og har minoritetsbakgrunn. Hun gikk rett til en hvit høyremann uten kompetanse på feltet. Når det i tillegg viser seg at denne mannen, Osmund Kaldheim, ikke tok mot flyktninger i sin egen kommune da han var ordfører, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at tildelingen av jobben som integreringsdirektør ikke er annet enn en partiintern sak.
Hele ansettelsesprosessen ser ut til å være en farse. Dersom kommunalministeren ikke klarer å forholde seg til normale ansettelsesprosedyrer, kan vi da forvente at næringslivet og resten av det offentlige skal gjøre det?
Ved ansettelser skal faglighet komme først. Så skal det tas hensyn til samfunnets mål om å sørge for at kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn rekrutteres til offentlige toppstillinger.
SV er for optimale løsninger for samfunnets borgere og vi er for å rekruttere bredt til offentlige toppstillinger. Høyre er åpenbart mer opptatt av å dele ut jobber til partifeller enn hva som er til det beste for samfunnet.
Når en søker er overkvalifisert i forhold til en annen og samtidig passer inn i puslespillet om sammensetning av en likestilt statsadministrasjon, kan det ikke være partiboka som styrer ansettelsesprosessen.
[author] => Fra leserne
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10011 paywall=false title=Kan partiboka styre ansettelser?\nstdClass Object
(
[ID] => 9986
[post_author] => 1410
[post_date] => 2006-04-06 07:50:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:50:00
[post_title] => Inhuman asyl-politikk må endres
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => inhuman-asyl-politikk-ma-endres
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 06:56:01
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 04:56:01
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161412/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => En fersk rapport konkluderer med at ordningen med bortfall av tilbud til asylsøkere med endelig avslag ikke har ført til flere eller raske returer. Ordningen har derimot forverret situasjonen for den enkelte asylsøker, svekket levekårene og ført til større psykiske lidelser.
Det var dessuten stor tvetydighet om hvem som hadde ansvaret for de som mistet botilbudet, og det var tvetydighet i forhold til nødhjelp. I følge rapporten varierte hjelpen fra bydel til bydel og fra kommune til kommune. Kommunalminister Erna Solberg mener nettopp det å forverre situasjonen var en av hensiktene bak ordningen.
Mens intensjonen til Solberg var å kaste asylsøkere på gata og la dem sulte, het det i følge et rundskriv fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet at ”ingen skulle sultes i hjel”. Myndighetenes manglende konsekvensvurdering og manglende, eller dårlige, koordinering og gjennomføring av beslutningen om bortfall av tilbud på asylmottak er en tort og svie metode. Dette rettes uheldigvis mot mennesker som har kommet til Norge nettopp fordi de kanskje var utsatt for tortur og forfølgelse i sitt hjemland.
Bortfallsordningen som egentlig skulle begrense såkalte ”grunnløse søkere”, antakeligvis fra Øst Europa, har heller rammet særlig etiopiere og irakere som vurderer situasjonen i hjemlandet annerledes enn slik norske myndigheter gjør. Irakiske kurdere som fikk midlertidig opphold i Norge fikk ikke asyl. Men de fire årene som de fikk leve i Norge har norske myndigheter utsatt dem for usikkerhet ved å bare innvilge midlertidig oppholdstillatelse. Og nylig ble det klart at irakere som har arbeid kunne få oppholdstillatelsen fornyet, mens de som ikke har jobb skal bli tvangssendt hjem. Dette betyr i praksis å sende hjem de aller svakeste og beholde de som har skaffet seg jobb i Norge.
Fortsatt er det et hundretalls såkalte ureturnerbare asylsøkere som lever side om side til det norske samfunnet. De er ikke en del av det norske samfunnet ved at de blir nektet all offentlig hjelp, inkludert legebehandling.
Utrop har gjennom det året avisen har eksistert fulgt nøye med Solbergs trekk i asylfeltet. Gang på gang viser de å bryte med internasjonale konvensjoner. Et eksempel er situasjonen for mindreårige asylbarn. Disse blir heller behandlet som ”noen” i migrasjonsfase enn som barn. Barn har en rekke rettigheter i tråd med Barnekonvensjonen som også er inkorporert i norsk lov. Og nekte denne retten fordi barna er i en migrasjonsfase er et klart brudd på konvensjonen.
Solberg har brukt en del metoder som kan karakteriseres som psykisk terror og hun har brutt internasjonale konvensjoner for å begrense asylstrømmen til Norge.
[author] => Leder
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9986 paywall=false title=Inhuman asyl-politikk må endres\nstdClass Object
(
[ID] => 10005
[post_author] => 2766
[post_date] => 2006-04-06 08:11:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:11:00
[post_title] => Humor og sårede religiøse følelser
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => humor-og-sarede-religiose-folelser
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:13:34
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:13:34
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161025/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Hvor langt kan en gå med satire og komedie uten å såre religiøse føleser?
For noen uker siden var filmen mange snakket om ”Jo Bole So Nihaal”. I følge reklamen var dette den beste action komedie filmen som var blitt laget på lenge. Sunny Deol ga intervjuer om denne rollen han aldri hadde gjort før.
Men så gikk sikh organisasjonene Shiromani Gurudwara Prabandhak Committee (SGPC) og det politiske partiet Shiromani Akali Dal ut og sa at filmen var sårende for sikher. Dette var et hellig rop som man bare skulle bruke under bønn eller i krigssammenheng. Lederen for SGPC Bibi Jagjit Kaur mente tittelen (som er en del av en bønn og betyr “ velsignet er den som sier Guds navn” ) kunne få folk til å tenke at dette var en religiøs film. Hun mente at Gurbani, vers fra sikhenes hellige skrift Guru Granth Sahib, ikke var vist på riktig måte. Det at filmen viste Deol med turban sammen med en lettkledt Bollywood skuespillerinne var heller ikke bra.
Akal Takht, hovedsete for sikhene, og filmindustriens sensurkomite klarerte filmen, men til film produsentens skrekk sa SGPC at filmen ikke burde vises. Ta ut det hellige ropet fra filmen og sangene, sa de. De pustet lettet ut da en domstol i Punjab tillot visning likevel. Hva med sitatene fra hellige tekster sa sikhene, halvnakne kvinner som løper etter den sikhe helten, scener da folk går inn i gurdwaraer uten å dekke hodet? Fjern filmen. Og filmen ble fjernet fra Punjab og Haryanas kinosaler.
Så eksploderte to bomber den 22. mai i Delhis kinosaler der et menneske ble drept og over femti skadet. Det er en stund siden vi har vært utsatt for slik terror i Delhi, bomber i busser, på tog, teater og jernbanestasjoner. Vi var blitt lurt til å tenke at det var forholdsvis fredelig i byen. Så bombene kom som et sjokk på de fleste av oss som skulle se filmer den helgen. Ingen sikh gruppe tok ansvaret for bombene og sikhenes religiøse ledere tok avstand fra bombeangrepet, og mente dette var noen som utnyttet den spente situasjonen.
SGPC kom med andre påbud som kan ha store konsekvenser for filmindustrien. De mener at bare amritdhari sikher – de som er blitt døpt – kan spille sikher i filmer. De vil ikke tillate bruken av Gurbani, sikhenes hellige skrifter. Sikher i hindi filmer må ikke drikke alkohol eller gjøre kriminelle handlinger. Alle filmer som har noe med sikhenes liv å gjøre må bli klarert av SGPC før de sendes ut. De ville også ha en fem medlems gruppe som representerte sikhene i den nasjonale sensurkomiteen for filmer, slik at sikhene ikke ble misrepresentert i framtiden.
Til tross for dette har ikke SGPC bedt sikher om å boikotte filmen ”Jo Bole So Nihaal”. Kanskje fordi de er redde for å støte bort en ung generasjon sikher fra det religiøse lederskapet.
Kunne sensurkomiteen for hindi filmer ha gjort noe for å unngå denne konflikten? Skuespiller og politiker Raj Babbar mener at komiteen aldri skulle ha tillatt filmprodusentene å gi filmen et religiøst navn. – Dersom mennesker som er følsomme overfor forskjellige kulturer er representert i komiteen vil dette løse problemet, sier Babbar.
– I et flerkulturellt land må man være meget forsiktig og forsikre seg o m at ingens følelser er såret, sier han.
[author] => Bollywood Masala
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10005 paywall=false title=Humor og sårede religiøse følelser\nstdClass Object
(
[ID] => 9996
[post_author] => 2763
[post_date] => 2006-04-06 08:02:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:02:00
[post_title] => 107 000 med flyktningbakgrunn i Norge
[post_excerpt] => Det bodde om lag 107 000 personer med flyktningbakgrunn i Norge ved inngangen til 2005.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => 107-000-med-flyktningbakgrunn-i-norge-2
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:06:54
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:06:54
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160188/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Dette tilsvarte 2,3 prosent av den totale folkemengden. Det var flest bosatte personer med flyktningbakgrunn fra Irak, Bosnia-Hercegovina, Somalia, Iran og Vietnam.
Tre firedeler av dem med flyktningbakgrunn i Norge var per 1. januar 2005 registrert som hovedperson (flyktning), mens de resterende hadde familietilknytning til en slik flyktning. Av de som var registrert som hovedperson, kom 54 prosent som asylsøkere og 24 prosent som overføringsflyktninger.
[author] => På lett norsk
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9996 paywall=false title=107 000 med flyktningbakgrunn i Norge\nstdClass Object
(
[ID] => 9994
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 07:59:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:59:00
[post_title] => Homofile muslimer – hvem tar saken?
[post_excerpt] => I Filmens hus mandag 20. juni inviterte Utrop i samarbeid med Skeiv verden til debatt om homofile innvandrere.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => homofile-muslimer-hvem-tar-saken
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:04:01
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:04:01
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160186/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Knut Olav Åmås sin artikkel i Aftenposten 5. juni brakte fram et interessant spørsmål: Hvorfor er det så enkelt å angripe de kristne ledernes uttalelser og avgjørelser om homofile, mens innvandrermiljøer og imamer går fri?
Åmås som er redaktør for Samtiden i tillegg til å være en spaltist i Aftenposten, peker på et feilfokus i norske medier. Kunnskapsmangel skal i følge Åmås være en mulig grunn til den manglende kritikken mot homofobiske og diskriminerende religiøse innvandrermiljøer.
Før debatten ble dokumentaren “I exist“ vist til de fremmøtte. Filmen gir stemme til unge homofile med innvandrerbakgrunn fra Midt Østen og Asia.
Debatten som egentlig skulle handle om spørsmålet om at politikere og journalister gjemte seg bak en flerkulturell toleranse, og ikke torde å stille de samme kravene til muslimske miljøer som til kristne, dreide seg stort sett om komme-ut problemene til muslimske homofile.
Panelet besto av Randi Rørlien, sosiolog med hovedfagsoppgaven Minoritet i minoriteten, Nadeem Butt, leder for Antirasistisk senter, Elvis Nwosu , leder for African Cultural Awareness og den homofile iransk-norske Mansour Saberi.
Rørlien fortalte at homofile innvandrere trekker seg bort fra sitt etniske miljø og sosialiserer seg mer i homsemiljøet i Oslo, og at det var positivt for dem hun hadde snakket med. De mange som ikke ønsker å sosialisere seg gjennom seksuell fellesnevner ble ikke nevnt.
Debattleder Majoran Vivekananthan stilte spørsmålet om det må et mord til før temaet ble tatt opp i majoritetsmedier. Må det et mord til før muslimske homofile selv tar et ansvar?
Debatten utviklet seg fort til å bli en et spørsmål om ansvar. Skal den homofile innvandrerungdommen selv gå ut av skapet og bane vei for andre? Samtidig diskutertes det hvorvidt det er samfunnets ansvar å legge alt til rette for at det skal bli bedre levekår enn i det er i dag.
Kristne homofile har i mange år kjempet mot en diskriminerende kirke som fortsatt tviholder på et ikke-kristent syn på medmennesker. Mange har måttet lide mye, men resultatene har rullet inn. Kanskje det er på tide at muslimske homofile selv forandrer sine egne miljøer innenfra. Nettopp det er hva Skeiv verden ønsker. Skeiv verden er et tiltak for menn og kvinner med innvandrerbakgrunn som opplever forelskelse, seksualitet og tiltrekning til en av samme kjønn.
Saberi ble intervjuet i Aftenposten Aften samme dag, og forklarte hvordan innvandrerungdom frykter å bli utestengt hvis de gjør sin homofili kjent for familien, vennene og andre i personens respektive miljø.
De store konfrontasjonene uteble i debatten, men et høydepunkt for tilskuerne var Nadeem Butts uttalelse om at han kanskje burde ta denne problematikken i møte med ungdom i sitt abeid som leder for Antirasistisk senter.
Mwosu påpekte at farget ungdom i Oslo oftest syns det er mye vanskeligere å møte en hverdag som farget enn en hverdag som homofil.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9994 paywall=false title=Homofile muslimer – hvem tar saken?\nstdClass Object
(
[ID] => 10008
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 08:15:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:15:00
[post_title] => Har jentebladene fått en rolle i ungdommers seksualopplysning?
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => har-jentebladene-fatt-en-rolle-i-ungdommers-seksualopplysning
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:17:33
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:17:33
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/162414/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => – Jenteblader fyller deler av et tomrom i Norge når det gjelder seksualundervisning. Det sier Liv Skotheim, som har forsket på temaet. I hovedoppgaven ”Seksualundervisning på glanset papir” ser Skotheim nærmere på hvordan unge jenter leser sex- og samlivsinformasjonen i bladene, og funnene er ingen hyggelig lesning for skoleverket.
– Jenter bruker jenteblader som informasjonskilde til kunnskap om sex og samliv, men de savner likevel følelsesmessig kunnskap om temaet. De vil lese om spennende, pirrende og lidenskapelig sex, men liker det ikke hvis det blir for avansert. De aller yngste ønsker også å lese mer om den seksuelle debuten, forteller Skotheim.
Vet for lite
– Utgangspunktet for studiet var at det finnes lite forskning på unge jenter og deres forhold til jenteblader. Jeg ville snakke med ungdom og se hvilke behov disse bladene dekket for unge jenter, og hvordan jentene opplevde at det de leste påvirket dem, sier den engasjerte hovedfagskandidaten.
Intervjuene ble gjennomført med to fokusgrupper. I den ene gruppen var jentene 14 år, den andre bestod av jenter på 18. Det viste seg at det var overraskende liten forskjell mellom de to gruppene om hvordan de leste sex-informasjonen i bladene.
”Når ungdommene går i 10. klasse er det for sent å lære dem om prevensjon og hvordan man trer på en kondom. Dette kan man allerede”
Jenteblader som
informasjonskilde
– Jentene opplever selv at bladene er viktige når de vil ha informasjon om sex, mener Skotheim. Hun går også langt i å antyde at skolen, helsevesenet og foreldrene svikter i informasjonsrollen, noe som resulterer i at det er redaktørene i magasinene som bestemmer hva unge jenter skal og bør vite om sex.
Skolen kommer for seint på banen og gir de unge informasjon som de strengt tatt ikke trenger, eller som i beste fall er utdatert. – Når ungdommene går i 10. klasse er det for sent å lære dem om prevensjon og hvordan man trer på en kondom. Dette kan man allerede.
Ubalansert informasjon om sex
I følge jentene i intervjugruppene er mye av informasjonen de får gjennom offentlige kilder for negativt vinklet. Deres oppfatning er at der lærer man hvordan man kan unngå graviditet, hvordan man skal bruke prevensjonsmidler, hvordan man kan unngå kjønnssykdommer og negative følger av sex, men svært lite om at sex kan være godt og fint. I følge Skotheim har bladene i dag en større rolle som informasjonsspreder av den typen informasjon.
”Jeg tror at sex blir litt sånne ting som var litt tabu før og at det blir litt normalisert gjennom alle disse bladene. Hvis man har lyst til det, så hvorfor ikke? Så lenge man er klar over farene ved dem” (Jente, 14 år)
Jentene selv vil lese om sex og synes ikke det er for mye sex i bladene, men flere har gitt uttrykk for at det er for avansert stoff i jentebladene, forteller Skotheim. Bladene tipser om stripping, avanserte samleieteknikker og hvordan man finner G-punktet, temaer som ofte går over hodene på mange av de unge jentene.
I følge Skotheim savner jentene hun har forsket på følelsesmessig kunnskap når de leser jenteblader. Da er det spørsmål som ”Hvordan føles det første gangen?” og ”Hva er normalt?”de ofte ønsker svar på.
Stor påvirkningskraft
Selv om sex-innoldet er urealistisk for mange av leserne, opplever jentene i studien informasjonen som pålitelig og troverdig. Jentene har i tillegg liten erfaring i temaene sex-stoffet omhandler, noe som kan øke påvirkningen bladene har på leseren. På bakgrunn av dette har også leseren liten eller ingen mulighet til å ”avsløre”om bladene skriver usant eller urealistisk om sex.
”Jeg tror det er på en måte at det ser jo jævlig digg ut liksom, at det står at dette er skikkelig bra og godt. Når man er litt ung så blir man lett påvirket, og når man leser dette så vil man komme inn i de voksnes verden. På en måte..”
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10008 paywall=false title=Har jentebladene fått en rolle i ungdommers seksualopplysning?\nstdClass Object
(
[ID] => 10013
[post_author] => 2843
[post_date] => 2006-04-06 08:20:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:20:00
[post_title] => En trist dag for de enslige mindreårige asylsøkerne: En politisk farse
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => en-trist-dag-for-de-enslige-mindrearige-asylsokerne-en-politisk-farse
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:20:08
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:20:08
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161416/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Stortinget behandlet 6. juni en proposisjon om endringer i barnevernloven. SV foreslo sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet at enslige mindreårige asylsøkere skal bli ivaretatt av barnevernet ved ankomst til Norge. Nok en gang fastslo de folkevalgte at norske barn skal ha vesentlig bedre behandling enn andre barn som oppholder seg i landet.
Hele saken er en politisk farse. I behandlingen av statsbudsjett for 2005 foreslo SV sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet følgende:
”Stortinget ber Regjeringen sørge for at enslige mindreårige asylsøkere automatisk skal være et ansvar for barnevernet og ha et tilbud på lik linje med norske barn under omsorg fra barnevernet.”
Tilsvarende forslag ble fremmet i behandlingen av budsjettet for 2002 og 2003. Og det ble fremmet i behandlingen av barnevernmeldingen. FrP, Sp og SV har stått sammen mot regjeringen og Ap i denne saken. Men på Arbeiderpartiets siste landsmøte kom gjennomslaget for et linjeskifte i Ap. Samtidig skjer det positive endringer i de andre partiene.
Venstres landsmøte vedtar ønsket om en bedre fremtid for de enslige mindreårige asylsøkerne: ”For å kunne gi et best mulig tilbud til enslige, mindreårige flyktninger/asylsøkere, ønsker Venstre at det skal opprettes egne mottak etter samme prinsipper som en SOS-barneby.”
KrF gjør det samme: ”Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger er i en spesielt vanskelig situasjon. Kristelig Folkeparti mener at disse først og fremst må få et tilbud om fosterhjem istedenfor å sitte lenge i mottak. Barnevernstjenesten må få styrket sin kompetanse til å hjelpe disse barna, som ofte både er rykket opp fra sin familie på en dramatisk måte og i tillegg sliter med andre traumatiske opplevelser.”
Etter dette er situasjonen altså at SV, Ap, KrF, Venstre og Sp har klart programfestet at det skal gjøres omfattende grep i favør av de enslige mindreårige asylsøkerne. I tillegg har FrP støttet kravet om at disse barna skal ivaretas av barnevernet flere ganger. På spørsmål fra Larm (avis utgitt av PRESS – Redd Barna Ungdom) om enslige mindreårige asylsøkere bør omfattes av barnevernets omsorg, svarte Carl I. Hagen følgende:
”Problemstillingen er i dag svært relevant, og de som har innført dagens asylpraksis bør i høyeste grad ta selvkritikk. Fremskrittspartiet har vært for å overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere fra UDI til barnevernet. Svært mange av disse barna har med seg omfattende traumatiske opplevelser og trenger profesjonell hjelp fra fagmiljøet i barnevernet.”
Dette tatt i betraktning er samtlige partier på Stortinget med unntak av Høyre for en anstendig behandling av enslige mindreårige asylsøkere.
6. juni var regjeringspartiene og FrP mot forslaget om likeverdig behandling av norske barn og enslige mindreårige asylsøkere. Høyres 38 stortingsrepresentanter har altså klart å blokkere et forslag som samtlige andre partier er for. Den politiske manøveren er intet mindre enn ruvende: De har klart å snu et så godt som samlet Storting etter sine ideer, på tross av massiv motstand.
Nå er det selvsagt slik at standpunktene pakkes inn i tåkeprat fra partiene som stemmer mot forslaget. Saksordfører Karin S. Woldseth fra FrP presterer i debatten å fortelle at hun er redd for at ”man kan få utilsiktede konsekvenser som i alle fall ikke de mindreårige asylsøkerbarna får nytte av.” Det å skjule en budsjettmessig og innvandringspolitisk motivert handling under dekke av at dette skal være til beste for dem det gjelder, slik Woldseth gjør, er skammelig. Fremskrittspartiet er kjent for sin vingling, noe denne saken illustrerer mer enn mye annet. I innstillingen til Stortinget i forbindelse med stortingsmeldingen om mangfold og inkludering, som ble behandlet under en måned før behandlingen av endringene barnevernloven, utgjorde FrP et flertall sammen med SV, Sp og Ap. Dette flertallet gikk inn for følgende: ”Flertallet mener barnevernet bør ta over omsorgsansvaret for de mindreårige enslige asylsøkerne”. De fire partiene viser til at saken om barnevernloven snart skal behandles, og forutsetter at de enslige mindreårige asylsøkerne da blir plassert under barnevernets omsorg. Takket være FrP skjedde det heller ikke denne gangen.
Komiteens leder, Sonja Sjøli fra Høyre, bruker debatten til å fortelle oss følgende: ”Allikevel er ikke nødvendigvis tradisjonelle norske barnevernsinstitusjoner og barnevernstiltak fullgode svar på de enslige mindreårige asylsøkeres behov i en overgangsfase, der det også er uavklart om de skal bli i Norge eller gjenforenes med omsorgspersoner i hjemlandet”. Det er åpenbart at barnevernet trenger en styrking idet ansvaret blir overført. Men det Sjøli egentlig sier er at Høyre ikke vet om disse barna skal bli værende i landet, dermed er det ikke nødvendig med den samme beskyttelsen som de ville gitt norske barn.
KrFs Ola Lånke sier i sitt innlegg at KrF mener det er viktig at enslige mindreårige asylsøkere sikres like god rettssikkerhet som andre barn i Norge. Dersom han virkelig mener det han sier kan det vanskelig karakteriseres som annet enn helt utrolig at KrF ikke stemmer for et forslag om nettopp dette.
Komiteen ender opp med å gå inn for bestemmelser om barnevernets ansvar ved bosettingen av de enslige mindreårige asylsøkerne. Dette er selvsagt bra, men det er lett å avsløre dette som en dekkoperasjon for å kunne vise til bedringsvilje samtidig som Høyre får gjennomslag for sin motstand mot likeverdig behandling.
Regjeringens ansvarlige for saken er Barne- og familieminister Laila Dåvøy. Hennes deltagelse i debatten understreker at regjeringens representanter gjør hva de kan for ikke å skjønne hvordan noen kan påstå at det foregår diskriminering. Statsråden viser til en rekke tiltak regjeringen har iverksatt. Mange av dem er gode tiltak, men heller ikke de kan dekke over at det bygges opp en parallell struktur ved siden av barnevernet. Denne strukturen er gjennomgående svakere og gir mindre vern for den enkelte. Det regjeringen ser ut til å gjøre er å bygge opp et barnevern for norske barn og et for utenlandske barn. Slik sett er ordningen som bygges opp tungt diskriminerende.
Spørsmålet om enslige mindreårige asylsøkeres rettigheter er blitt løftet opp i svært mange sammenhenger. Kravet er enkelt: Gi de enslige mindreårige asylsøkerne beskyttelse og omsorg under det samme regelverket som andre barn i Norge.
En slik endring vil innebære, for eksempel, at de enslige mindreårige asylsøkerne får:
– Eksternt tilsyn fra fylkesmannen mens de bor i institusjon/asylmottak.
– Vesentlig strengere krav til det fysiske miljøet i institusjonen.
– Krav om plassering av institusjonen, krav om lekearealer og fritid.
– Strengere krav til bemanning og dens kompetanse.
– Anstendige satser på tilskudd både til drift og til hva det enkelte barn har å kjøpe seg mat, klær og andre nødvendigheter for.
– Rettssikkerhet gjennom klageadgang på vedtak.
Listen kunne vært lengre.
En dag vil vi se tilbake på dagens behandling av de enslige mindreårige asylsøkerne med skam. Den vil føye seg inn i rekken av brutale overgrep sammen med det de folkevalgte har gjort mot blant annet reisende folk, barnehjemsbarna i etterkrigstiden og samene.
6. juni ble en trist dag for de enslige mindreårige asylsøkerne Og det ble en trist dag for vår nasjonalforsamling som ikke kan gjøre et så enkelt og selvfølgelig vedtak. Dersom venstresiden vinner valget til høsten må dette være noe av det første det rettes opp i; barn fortjener bedre!
[author] => Innspill
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10013 paywall=false title=En trist dag for de enslige mindreårige asylsøkerne: En politisk farse\nstdClass Object
(
[ID] => 10004
[post_author] => 2815
[post_date] => 2006-04-06 08:10:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:10:00
[post_title] => Det var en gang en origamijente…
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => det-var-en-gang-en-origamijente
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:14:33
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:14:33
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161024/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Tittel: Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta
Regi: Dag Johan Haugerud
Nasjonalitet: Norsk
Skuespillere: Henriette Steenstrup og Dag Gunnar Røise
Sommerens eneste norske film illustrerer det moderne menneskets store selvrealiseringsprosjekt, jag etter individualisme og det å være noe. Filmens enkle historie gir rom for ettertanke om samfunnets kanskje uheldige utvikling.
Filmens hovedperson er filmskaper av yrke og streber etter å lage en politisk film. Han får hjelp av den anerkjente sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen som ivrig forteller om nyliberalismens ødeleggende effekt på dagens samfunn. Fellesskapet blir vraket for individualisme og jeg- og meg tanker.
Under innspillingen blir filmskaperen derimot mer opptatt av Origamijenta. Hun har lang utdannelse og fast jobb, men føler seg likevel ikke helt fornøyd med livet sitt. På et loppemarked kommer hun over en bok om origami – en japansk papirbrettingskunst. Origamijenta bretter og bretter, og aldri før har noe engasjert henne så mye. Hun føler en slags ny og underlig mening med livet. Så engasjerer hun en venninne til å hjelpe henne med å lage en film om origami. Det går ikke slik Origamijenta vil, da filmen til slutt handler mer om hender enn papirbretting. Hun mister kontrollen over sitt eget prosjekt, da venninnen vil lage en mer appellerende film mer i tråd med markedet.
Filmen er original, enkel og sjarmerende, samtidig høyst politisk engasjerende.
Hva betyr nyliberalisme og markedskrefter for samfunnet?
Origamijentas ”umoderne” preferanser representerer en motstand fra disse moderne kreftene, og vi får ta del i hennes tanker om livet – både på godt og vondt.
[author] => Filmomtale
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=10004 paywall=false title=Det var en gang en origamijente…\nstdClass Object
(
[ID] => 9993
[post_author] => 2764
[post_date] => 2006-04-06 07:58:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 05:58:00
[post_title] => Den eldgamle nøkkelen!
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => den-eldgamle-nokkelen
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:03:05
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:03:05
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/160185/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Den tyvende juni var den internasjonale flyktningdagen. Jeg skulle virkelig ønske at vi en dag ikke lenger hadde behov for slike minnedager, men jeg vet jo at en allmenn fred er en drøm som neppe går i oppfyllelse. Så jeg begrenser meg i dag til drømmen om et bedre liv for de av palestinske flyktningene.
Jeg skal ikke late som om jeg vet hvordan det er å leve som palestinsk flyktning, hvordan det føles å være uten et hjemland, uten et trygt sted å leve. Ingen av oss kan vel det, bortsett fra nordmenn som måtte flykte fra Norge under nazi-Tysklands okkupasjon av landet. Nordmenn som iherdig og med livet som innsats kjempet for frigjøring av landet vårt. Det er dem vi kan og må takke for det fredlige livet vi nyter her i Norge.
Mens okkupasjonen i Norge varte i noen få år, har Israels okkupasjon av de palestinske områdene vart i flere tiår. Fire generasjoner av palestinere kjenner ikke til noe annet liv enn livet som flyktninger, enn livet under konstant israelsk okkupasjon.
For noen år tilbake overvar jeg en palestinsk utstilling – ikke noe kunstutstilling, men rett og slett en utstilling av gjenstander som palestinere selv hadde tatt med fra sine hjem. Det som gjorde mest inntrykk på meg var en eldgammel gedigen husnøkkel. Den hadde gått i arv i familien til palestinske Fatima. Historien bak nøkkelen var enkel nok, men med et budskap sterkere enn all verdens ord:
Fatimas oldefar og hans forfedre hadde i all tid bodd i det som den gang het Palestina og som idag er dagens Israel. I 1948 ble han og familien drevet vekk av den nyetablerte israelske staten. Familien hadde tatt med det de klarte å bære, før de låste døren og flyktet for livet med tusener av andre palestinere. Den gang trodde Fatimas oldefar at de skulle vende tilbake etter noen dager. Men dagene ble til måneder og månedene ble til år, uten at de fikk brukt nøkkelen. Oldefaren døde uten å vende hjem igjen – han døde som flyktning i Gaza. Hans barnebarn flyktet siden med sine barn til Norge. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte slik hans bestefar. På den lange reisen har den gamle nøkkelen har vært en trofast følgesvenn. For Fatimas familie er den et symbol for overlevelse og for drømmen om å vende hjem.
Den gamle rustne nøkkelen er et tidløst bevis på palestinernes rett til å vende tilbake til deres hjem! FN har to resolusjoner fra 1967 som gir palestinske flyktninger rett til å vende tilbake til deres hjem. De samme resolusjonene har også bestemt at Israel må trekke seg tilbake fra områder landet okkuperte i 1967. Snart 40 år senere er ingen av resolusjonene satt ut i livet!
Israel okkuperer fortsatt de palestinske områdene, endrer den geografiske sammensetningen i Øst Jerusalem, bygger ferdig en rasistisk mur som innlemmer nye palestinske områder til Israel og deler opp palestinske områder i et latterlig lappeteppet av israelske bosetninger. Og i selvforsvar går Israel til militære angrep mot palestinerne! Men er det ikke slik at det faktisk er den okkuperte som har rett til å forsvare seg selv? Det var den norske Milorgen som hadde rett til å forsvare seg mot nazistene og deres norske sympatisører og ikke omvendt!
Sharon trekker seg kanskje snart ut av Gazastripen. Og det er bra! Men la det nå være sagt: Mens en tilbaketrekking fra Gazastripen betyr en demontering av et titalls israelske bosetninger, har Sharon bare det siste året bygget over seksti tusen nye israelske boliger på Vestbredden. Slikt skaper ikke fred. Slikt skaper hat og håpløshet.
[author] => Sett innenfra
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9993 paywall=false title=Den eldgamle nøkkelen!\nstdClass Object
(
[ID] => 9999
[post_author] => 1411
[post_date] => 2006-04-06 08:05:00
[post_date_gmt] => 2006-04-06 06:05:00
[post_title] => Prinsessen og halve regnskogen
[post_excerpt] => Det knaser av glass og knust murstein under føttene. Umodne bananer og maniokplanter ligger spredt utover en ødelagt åker. Militærpolitiet har ryddet området ti dager tidligere på vegne av cellulosegiganten Aracruz. Vi er ikke på Gaza-stripen, men i Erling Lorentzens Brasil.
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => %c2%96-prinsessen-og-halve-regnskogen
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-09-19 07:08:47
[post_modified_gmt] => 2019-09-19 05:08:47
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/uncategorized/161019/
[menu_order] => 0
[post_type] => post
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Den raserte eiendommen ligger ikke langt fra kystbyen Barra do Riacho i delstaten Espirito Santo. Verdens største produsent av kortfibret cellulose, Aracruz Celulose, er bare noen få kilometer unna. Fire familier på 25 personer, barn og voksne, hadde sitt hjem og levebrød her.
Eieren heter Wilson og hadde et skjøte på jordstykket. Men det hjalp lite da militærpolitiet dukket opp sammen med vaktselskapet Visel og firmaet Plantar som begge arbeider for Aracruz. De enkle husene ble smadret og avlingen ødelagt.
En av de tidligere beboerne, Gilberto Jesus Ferreira, kan fortelle en dramatisk historie:
– Aracruz’ folk kom med en lastebil full av tømmer. De satte opp telt, tok noen bilder og forsvant. Vi skjønte ingenting.
Advokaten til Aracruz brukte bildene for å få en legal rydding av området. Beboerne ble anklaget for å drive ulovlig hogst på selskapets eiendom.
– Aracruz hadde laget en ny oversikt over sine landområder og registrert det i kommunen. I planen var dette området innlemmet som del av Aracruz’ ”reservat for naturskog”. Deretter utførte de sin velorganiserte plan for å få oss vekk, forteller Gilberto.
Han viser oss rundt på eiendommen. Rester av en seng flyter i en dam. Folk har flyktet hals over hode uten å få med seg tingene.
Sint dommer
Men saken har fått en uventet vending:
– For få dager siden fikk vi medhold i retten. Dommeren skjønte at Aracruz hadde arrangert okkupasjonen. Nå er Aracruz dømt til å gi oss jorda tilbake og innen 10 dager gjenopprette alt slik det var før ødeleggelsene. De vil få en høy bot for hver dag de går ut over denne tiden, forteller Gilberto ivrig.
Gilberto viser oss også domsavgjørelsen. Den har nummer 6609/04 og er underskrevet 21. oktober 2004 av Ana Cláudia Rodrigues de Faria. Hun er tydeligvis sint: Dommeren forteller hvordan hun i en intens arbeidssituasjon ble fortalt at saken var ekstremt viktig. Hun ble i en kort pause mellom to saker forelagt fotografier av ulovlig hogst, og underskrev ryddingen av området. Senere satte hun seg grundigere inn i saken, og konkluderer med at «hverken saksforhold eller fotografiene korresponderte med virkeligheten». Avgjørelsen om rydding ble trukket tilbake og Aracruz ble dømt til å gjenopprette området slik det var før ødeleggelsene.
Ingenting var ennå blitt gjort på eiendommen, bortsett fra en ting: Midt i ødeleggelsene var det ryddet plass til noen små spinkle planter. Det dreier seg om ”naturskogen” som Aracruz’ folk allerede har plantet. Brasilianske jordeiere er nemlig pålagt å ha 20 prosent naturskog på sine eiendommer, og i dette tilfellet har Aracruz tydeligvis løst pålegget på sin helt spesielle måte.
Ingen trygghet
Historien om hvordan lokalbefolkningen kastes ut av sine hjem – med eller uten loven i hånd, for å tilfredsstille Aracruz’ behov for ny jord, finnes i mange variasjoner. Det enestående i denne episoden er ikke hvordan militærpoliti og rettsvesen brukes av Aracruz, men at dommeren ombestemte seg: Aracruz er for første gang dømt til å gjenreise hus og eiendom.
For i Vila Valério nord i delstaten hører vi om at nye familier har mistet alt for å gi plass til Aracruz’ eukalyptusplantasjer. Selv om familiene har bodd på områdene aldri så lenge, er det ingen bønn dersom papirene ikke er i orden. Og selv da er fattige mennesker ikke trygge.
Historien gjentar seg. Og slik har det vært i 37 år.
Da Aracruz startet å plante eukalyptus til celluloseproduksjon i 1967, ble prosjektet politisk sponset av det daværende militærdiktaturet. Aracruz fikk så å si frie hender til å etablere seg i områdene til de folkegruppene som den gang hadde minst rettsvern, indianerne som alltid har vært der og quilombosene som er etterkommere etter afrikanske slaver.
Folkegrupper som hadde trukket seg langt inn i skogen og overlevd i samfunnets periferi, befant seg plutselig på områder som var attraktive for eukalyptus.
Indianere
Det første Aracruz gjorde var å ødelegge den atlantiske regnskogen hvor indianerne levde. Indianerne ble kastet ut av sine landsbyer, tvangsflyttet og mange ble drevet på flukt. Ifølge det statlige indianerdirektoratet, Funai, hadde Tupinikim-indianerne 40 landsbyer i området da Aracruz kom. I dag er det fire igjen. Selve fabrikkanlegget til Aracruz ligger på restene av Tupikinim-landsbyen Macacos.
Tupinikim-stammen på i 1700 personer finnes i dag bare i Espirito Santo, og er de siste etterkommerne etter indianerne som portugiserne møtte da de gikk i land for første gang i Sør-Amerika. Tross den lange kontakten med inntrengerne og deres kultur, har indianerne klart å opprettholde sin egen identitet og kulturtradisjon.
Sammen med den lille Guarani-stammen på 300 individer, lever de i dag i et trangt reservat som utgjør en brøkdel av området de levde i før Aracruz kom.
For første gang siden ”oppdagelsen” av Amerika er indianerbefolkningen i ferd med å vokse. Den gang regner man med at indianerne var fem millioner. Etter 570 år med forfølgelser var tallet på 70-tallet nede i 170 000.
I dagens Brasil finnes det 350 000 urinnvånere som bor i tradisjonelle landsbyer og en halv million i byene. Det finnes 230 ulike indianerstammer som snakker 185 forskjellige språk, og fortsatt oppdages det nye stammer i perifere utkantområder.
Også de to indianerstammene i Espirito Santo har vokst de siste årene, og de omfatter nå til sammen 2 000 personer fordelt på 454 familier. Men hva mener de om Aracruz?
– Lik en ulv
– Aracruz er et stort selskap. Det gir arbeid, og eksporten skaffer store inntekter. Men konsekvensene av Aracruz’ tilstedeværelse her er så store at det er vanskelig å finne ord for det. Aracruz er lik en ulv. Overalt hvor selskapet kommer, vil det spise opp alt, sier indianerkvinnen Deusdéia.
Deusdéia leder kvinneorganisasjonen Comil som samler urinnvånerkvinner i de syv indianerlandsbyene som er igjen i Espirito Santo. Vi møter henne i Tipinikim-landsbyen Pau Brasil som ligger bare tre kilometer unna Aracruz’ fabrikkanlegg. Hun er gift med en Tupinikim-indianer. Hennes mor var en av de få gjenlevende fra Botocudo-stammen som var den mest forfulgte stammen i Brasil. Selv ble hun født for 45 år siden i en leir som ble opprettet for å beskytte de siste gjenlevende i Botocudo-stammen fra å bli drept. Tårene bare renner mens Deusdéia forteller.
– Nøyaktig det samme gjorde de med våre landsbyer, sier Deusdéia når hun får høre om den raserte eiendommen ikke langt unna.
– De kom med store biler med jernkjeder og rev opp livsgrunnlaget vårt, skogen. Selv treet Paubrasil er forsvunnet. Vi kan ikke lenger vise barna våre treet som har gitt landsbyen sitt navn, sier Deusdéia trist.
For å rydde plass til eukalyptusplantasjene ble naturskogen rasert med kjedesager spent mellom store skogsmaskiner som sagde ned alt i sin vei.
Quilombos
For om Aracruz i dag rammer fattige mennesker uten spesiell etnisk tilhørighet, var de første ofrene primært indianere og afrobrasilianere. Pedro fra Vila Nova nord i Espirito Santo er av afrobrasiliansk opprinnelse og kommer fra en quilombos-familie:
– En dag kom Aracruz og ødela avlingene våre. De rev ned skogen og plantet eukalyptus overalt, forteller Pedro. I motsetning til mange andre hadde faren et dokument på at jorden tilhørte ham. Familien kjempet som besatt, og Aracruz ble nødt til å gi dem et annet jordstykke i erstatning.
Quilombosene nedstammer fra rømte og frigitte slaver, og har beholdt en egen kultur som viser seg i byggeskikk, religion, kollektive tradisjoner og høytider. Før Aracruz kom, bodde det rundt 50 000 quilomboser i området. I dag er det bare 6 000 igjen. Av de opprinnelige 40 quilombos-fellesskapene har 6 overlevd. Nesten nitti prosent av innbyggerne ble med andre ord tvunget eller lurt til å flytte. Alle endte opp i slumstrøkene – de beryktede «favelasene» – utenfor storbyene.
– Da Aracuz invaderte området med sitt store prosjekt, skjedde det uten planlegging og førte til en total ødeleggelse av alt vi hadde. På begynnelsen av 70-tallet var befolkningen her ikke vant til penger, og mange fikk en liten sum fra Aracruz. Først etterpå skjønte de at det bare dreide seg om småpenger. Nitti prosent var jo analfabeter. Aracruz brukte også en lokal leder som overtalte mange til å reise inn til byen hvor livet ble sagt å være mye bedre og barna skulle få gå på skole. Men det var en løgn, forteller Chapoca, en kjent quilombos-leder.
– Ikke slaver
De gjenværende quilombosene har bitt seg fast til sine små jordområder med store problemer. De lever omringet av eukalyptus, og jordsmonnet er tørket ut. Få kan holde større dyr enn høner. Aracruz slår hardt ned dersom husdyr forviller seg inn i eukalyptusskogene. De er blitt forfulgt av politiet dersom de henter unyttig rest-ved fra plantasjene til Aracruz og som de selv trenger til matlaging. Mange er blitt arrestert og fengslet.
– Politiet behandler oss som om vi fortsatt var slaver, men det er vi ikke! Miúda viser oss den tørre maniokåkeren og forteller hvordan politiet terroriserer dem med beskyldninger om at de stjeler tømmer og ved fra Aracruz.
Ikke langt unna står et vanntårn, men det kan ikke brukes. Firmaet som forbereder veien for Aracruz’ skogsmaskiner, rev opp vannrøret. Noen reparasjon eller erstatning er det ikke snakk om, og selv har de ikke råd. Men vanskelighetene til tross, så er livet her langt å foretrekke fremfor «favelasene».
Først i 1988, hundre år etter slaveriets opphevelse, ble quilombosene offisielt anerkjent.
– Men etter loven kom tolkningsproblemene. Først de siste årene er rettighetene til jord i ferd med å bli bedre definert, forteller Daniela Meirelles som har vært med på å kartlegge omfanget av og problemene til denne delen av befolkningen i Espirito Santo.
Pedro på sin side er skeptisk til om Aracruz noensinne vil gi tilbake jorden de tok fra quilombosene:
– Aracruz har makt til å endre avgjørelser. Da de ble dømt til å gjenopprette elven São Domingo klarte de å stanse prosjektet og få avgjørelsen omgjort. De har så mye makt at de kan fortelle dommerne hva de skal gjøre.
Stjålet jord
Men samtidig vet quilombosene at Aracruz er alvorlig bekymret over loven som gir dem rett til jord. Aracruz omtaler dem konsekvent som «black community» og aldri som quilombos.
En stor del av Aracruz plantasjer finnes på jord som egentlig tilhører andre, og selskapet risikerer nå at kravene strømmer inn. For i motsetning til det Aracruz selv hevder, er heller ikke indianerspørsmålet løst. Også indianernes jordkrav er en tikkende bombe under Aracruz’ plantasjer i Espirito Santo.
Etter mange kamper og konflikter på 90-tallet kom det statlige indianerdirektoratet Funai frem til at Aracruz befant seg på 13 000 hektar eller 130 kvadratkilometer av indianernes territorium.
– To uavhengige kommisjoner kom til det samme resultatet. Men Brasils justisminister underkjente hver gang konklusjonen om at Aracruz skulle gi dette området tilbake, forteller Winfried Overbeek fra grasrotorganisasjonen FASE-ES som har arbeidet mye med problemene til indianerne i Espirito Santo.
Resultatet var at indianerne i 1998 ble avspist med 2 500 hektar og en erstatning på rundt 26 millioner kroner som skulle utbetales over 20 år. Hvert hektar indianerne ikke fikk tilbake, ble dermed betalt med 10 kroner måneden over tyve år. Det er latterlig lite også i Brasil.
Selv om de syv høvdingene i indianerlandsbyene til slutt skrev under, skjedde dette under så sterkt press at det store flertall av indianerne aldri har akseptert avtalen.
– Aracruz’ makt gjør oss ikke redde. Vi har et triumfkort, nemlig 10 500 hektar med jord som er vår og som Aracruz har tatt fra oss. Aracruz står ikke i en sterk posisjon så lenge selskapet okkuperer urbefolkningens rettmessige områder, sier indianerkvinnen Deusdéia.
Og hun blir nesten profetisk:
– Jorden er vår store mor: Fra henne kommer vi og til henne vil vi vende tilbake. Og det er jorden selv som nå ber om rettferdighet.
Deusdéia er ikke et øyeblikk i tvil om at indianerne vil vinne kampen og få tilbake områdene som er tatt fra dem med justisministerens velsignelse.
Del 2 kan du lese i neste
utgave av Utrop.
[author] => Alfredo Biamont
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=9999 paywall=false title= Prinsessen og halve regnskogen\nstdClass Object
(
[ID] => 152919
[post_author] => 1
[post_date] => 2019-07-05 11:01:52
[post_date_gmt] => 2019-07-05 09:01:52
[post_title] => Om Oss
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => om-oss-2
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-07-11 06:30:54
[post_modified_gmt] => 2019-07-11 04:30:54
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/?page_id=152919
[menu_order] => 0
[post_type] => page
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Utrop er ikke-partipolitisk og er religiøs uavhengig avis. Vi arbeider i tråd med Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.
Utrop driver seriøs og kritisk journalistikk, og fungerer som minoritetenes arena for fri informasjon, samfunnskritikk og debatt. Hovedaktiviteten er å publisere nyheter, aktualiteter og debatt som angår det flerkulturelle kultur- og samfunnslivet.
Utrop går ut i feltet, intervjuer og tar aktiv del i samfunnsspørsmål. Utrop fungerer som en arena der lesere kan holde oppdatert om samfunnsutviklingen, dele sine erfaringer og få kunnskap og nettverk.
Utrops mål er å samle mennesker med all etnisk bakgrunn, også nordmenn under et flerkulturelt grunnlag og på like vilkår for å få til et tolerant samfunn med respekt for mangfoldet.
Utrop vil bidra til et samfunn fritt for rasisme og fordommer, til et demokratisk, liberalt og pluralistisk samfunn, basert på likeverd mellom kjønn, legning og etnisk- og religiøs bakgrunn og humanistisk etikk, menneskesyn og virkelighetsforståelse.
Utrop er en selvstendig mediebedrift basert på et ideelt grunnlag og uten noen form for kommersielle hensikter, men som alle andre mediebedrifter er vi avhengig av annonseinntekter for overlevelsen av avisen.
Utrops redaksjonelle aktiviteter er et resultat av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og innholdet er uten bindinger til utenforstående interesser.
Innsending av stoff er samtidig et aksept for Utrops publiseringsvilkår: Generelle vilkår
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet Copyright © Utrop.no
Utrop står ikke ansvarlig for meningsytringer som kommer frem i debattartikler, intervjuer og andre individuelt innsendte artikler.
[author] => utrop
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=152919 paywall=false title=Om Oss\nstdClass Object
(
[ID] => 152921
[post_author] => 1
[post_date] => 2019-07-05 11:03:56
[post_date_gmt] => 2019-07-05 09:03:56
[post_title] => Annonsér
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => annonser-2
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2026-02-19 14:51:34
[post_modified_gmt] => 2026-02-19 13:51:34
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/?page_id=152921
[menu_order] => 0
[post_type] => page
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Annonsering i Utrop
1/4 side:
Liggende: 228 x 80 mm eller stående: 111 x 162 mm
1/2 side:
Liggende: 228 x 162 mm eller stående: 111 x 330 mm
1/1 side:
228 x 330 mm
Web-banner på www.utrop.no
Bannerstørrelser (bredde x høyde i piksler)
Utrop.no: 768x150, 250x150, 180x400, 468x400.
Besøkstall
Kontakt oss for oppdaterte tall.
Prisene gjelder for annonsering på utrop.no eller mixcity.no. Annonsering på begge sidene gir en rabattert pakkepris.
Tekstannonse i Utrop sine nyhetsbrev
Kontakt oss for pris: annonse@utrop.no
Utrop kan også inkludere bilde/logo i annonsen (pris etter avtale).
Annonsering over en sammenhengende periode gir rabattert pris. Vi kan også tilby spesialplassering av annonsen og annonsering via Facebook til våre lesere.
[author] => utrop
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=152921 paywall=false title=Annonsér\nstdClass Object
(
[ID] => 152923
[post_author] => 1
[post_date] => 2019-07-05 11:04:53
[post_date_gmt] => 2019-07-05 09:04:53
[post_title] => Abonnér
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => abonner
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2026-02-19 14:50:34
[post_modified_gmt] => 2026-02-19 13:50:34
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/?page_id=152923
[menu_order] => 0
[post_type] => page
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => 
Utrop driver seriøs og kritisk journalistikk, og fungerer som minoritetenes arena for fri informasjon, samfunnskritikk og debatt som angår det flerkulturelle kultur- og samfunnslivet. Utrops mål er å samle mennesker med all etnisk bakgrunn, også nordmenn under et flerkulturelt grunnlag og på like vilkår for å få til et tolerant samfunn med respekt for mangfoldet.
Hos Utrop får du unike perspektiver som er fakta- og kunnskapsbaserte. Ved å abonnere bidrar du også til like muligheter for alle.
[author] => utrop
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=152923 paywall=false title=Abonnér\nstdClass Object
(
[ID] => 152925
[post_author] => 1
[post_date] => 2019-07-05 11:06:12
[post_date_gmt] => 2019-07-05 09:06:12
[post_title] => Kontaktinformasjon
[post_excerpt] =>
[post_status] => publish
[comment_status] => closed
[ping_status] => closed
[post_password] =>
[post_name] => kontaktinformasjon-2
[to_ping] =>
[pinged] =>
[post_modified] => 2019-11-08 05:55:16
[post_modified_gmt] => 2019-11-08 04:55:16
[post_content_filtered] =>
[post_parent] => 0
[guid] => https://www.utrop.no/?page_id=152925
[menu_order] => 0
[post_type] => page
[post_mime_type] =>
[comment_count] => 0
[filter] => raw
[content] => Ansvarlig redaktør:
Majoran Vivekananthan
majoran(a)utrop.no
Postadresse:
Storgata 39
0182 Oslo
Norge/Norway
Besøksadresse:
Storgata 39, 5. etg (L).
Tlf:
+47 22 04 14 61
Annonse:
annonse(a)utrop.no
Kundeservice abonnement:
Oppsigelse og faktura må sendes per mail.
abo@utrop.no
Abonnementet løper til det sies opp. Vi refunderer ikke ved oppsigelse. Prisendringer forhåndsvarsles gjennom annonse i Utrop. Den nye prisen gjøres gjeldende også for abonnement som før prisendringen er forskuddsbetalt etter tidligere pris.
Debattredaktør:
Kim Ericsson
kim(a)utrop.no
Journalister:
Claudio Castello
claudio(a)utrop.no
Eva Holte
Eva@utrop.no
Kristian Mendoza
kristian(a)utrop.no
Salgs- og markedskoordinator:
Ola Gjethammer
ola(a)utrop.no
Vil du være med i Utrop-teamet?
Tegne, skrive eller hjelpe oss på andre måter?
Send oss et ord på:
majoran(a)utrop.no
[author] => utrop
[thumbnail] =>
[caption] =>
[photographer] =>
[video] => Array
(
)
[paywall] =>
)
POST id=152925 paywall=false title=Kontaktinformasjon\n